Quantcast
Channel: PermaLiv.MyPortfolio.com
Viewing all 4076 articles
Browse latest View live

Bøverbru-gården i vegkrysset (Farm at Bøverbru)

$
0
0
Legg merke til at høylysene ikke er blåst ut på tross av det store dynamiske omfanget. Mener at jeg satte kameraet til ukomprimert RAW, og det var nok lurt.

-Wikimedia.

Da jeg var og hentet stativet mitt i går kveld stoppet jeg ved denne forlatte gården i et vegkryss ovenfor Bøverbru, antar det var beliggenheten som gjorde at ingen bodde der, da bygningene er svært vakre.

Disse to bildene fikk jeg ikke til i Capture One (C1) grunnet geometrien, hvor Lr CC er langt bedre. Geometrien spiller ingen rolle i landskaps- og portrettbilder, men i arkitektur-foto kan den ha stor betydning. I Lr CC kan man stort sett vende og vri på perspektivet akkurat som man vil.

Lr CC skal ha en abonnements-løsning som ikke inneholder Photoshop (Ps), og som derfor er rimeligere. Mulig jeg fortsetter med denne? Problemet er at man mest sannsynlig ikke kan åpne Nik Collections direkte fra Lr CC, et fantastisk plug-in!

Låven til dette småbruket ved Bøverbru er aldeles nydelig💓 Man bør absolutt finne en løsning på veg-problematikken her, f.eks. ved en omlegging av vegen, slik at noen igjen ønsker å bo på dette fantastiske gårdstunet, med slik en utrolig autentisk bygningsmasse. Et viktig historiemaleri i kulturlandskapet på Toten!

-Wikimedia.

Fikk den utvidede Sony-garantien min i går, fem dager før fristen på 360 dgr. utløp, så det var på hengende håret😰 Har nå søkt om verdigjenstandsforsikring hos Gjensidige, og håper denne ikke blir så mye dyrere enn superforsikringen jeg gikk glipp av hos JapanPhoto? For denne kan jeg saktens trenge, da jeg i går kveld nesten falt i veg-grøfta med kameraet, som gikk full av smeltevann. I tillegg må jeg til å rense sensoren selv, da sensorrens var inklusive i superforsikringen jeg ikke fikk, da jeg blandet denne med den utvidede Sony-garantien, grunnet villedende markedsføring.

Videre kommer Sony med en programvare-oppdatering i dag for kanin-fokus, eller rettere sagt øyefokus for dyr, og dyre- og fuglefotografer som har prøvd denne er himmelfalne. Så nå satser jeg på masse kanin-fotografering i sommer, da jentene har fått belgiske kjempekaniner av våre venner i Vestrumsbygda.

Blir ikke verdigjenstands-forsikringen fra Gjensidige altfor dyr, fortsetter jeg nok med min a7III, men har kommet til at jeg heller kjøper Voigtlanders 20 mm enn Tamrons kommende 17-28 mm. Dette fordi jeg tror Vogtlanderen vil holde seg bedre i pris, slik at den blir enklere å selge hvis jeg går over til Canon fullformat og EOS R - systemet.

Videre trenger jeg filtersystem og har kommet til at Nisi sitt nye V6-system er det beste. Så med renseutstyr, linse og filtersystem blir det fort 20.000 kr til i investeringer denne våren. Dessverre verdsetter ikke mjøsfolket sine tårefotografer, og ser ikke verdien av det gamle kulturlandskapet vårt, som er under et voldsomt press.

Samtidig meldes det i dag at Canon trolig kommer med EOS 90D til høsten. Har en del APS-C-optikk, så fortsetter jeg med a7III bør jeg trolig gjøre dette til mitt back-up kamera.

Til slutt en god artikkel fra mitt store forbilde Rafn Sigurbjörnsson, Islands tårefotograf:

- Make our own Photo Stock Web
I, like so many others started to sell my photos at some of the Stock webs available on the marked and I was ready to be rich. I sold few but I never got a cent from them so it was only work with nothing in return. The Payout point is set high and the artist is only getting around $0,2 – 0,3 per image so I rest my case.
Mange mobil-knipsere respekterer rett og slett ikke oss seriøse fotografer, de aner simpelthen ikke hvor mye kunnskap, investeringer og tid som ligger bak et bilde, og noen ganger når noen ringer og spør om det er greit at de benytter et av mine fotografier fra Wikimedia, og jeg antyder at det kan være hyggelig med litt mer enn kun en kreditering, virker enkelte sjokkerte. Som om jeg var en pengegrisk gribb eller en advokat, eiendomsmegler eller revisor.

Faktum er at jeg som Mjøslandets tårefotograf har Mjøsregionens viktigste, men dessverre mest underbetalte og underkjente jobb!

Høyhus kontra inkludrende planprosesser

$
0
0
Av Audun Engh. 

Styremedlem i INTBAU Norge og Oslo Velforbund. Styreleder i Skarpsno, Gimle og Frogner Vel (skarpsnovel.no).

I dette innlegget på Vårt Oslo argumenteres det varmt for «grønne» høyhus. Den offentlige støttede organisasjonen Future Built, som det refereres til, ser ut til å ha en rent teknokratisk tilnærming til miljøvennlig utbygging: Bare nybygg har lavt nok energiforbuk og ligger nær en t-banestasjon spiller det ingen rolle hvor høye, stygge, kontrasterende, upopulære og stedsfiendtlige de er.


Bærekraft kan ikke defineres ensidig med teknologiske kriterier. Også sosiale og kulturelle dimensjoner må med i en helhetlig, humanistisk forståelse av hva bærekraft innebærer.

Sosial bærekraft omfatter bl.a. god medvirkning, respekt for befolkningens ønsker for sitt hjemsted og for deres meninger om hvordan de vil oppleve estetikken i nybygg.

Dette er åpenbart uinteressant for høyhustilhengerne. Energibesparende bygg kan med fordel tvinges på befolkningen. Ekstrem fortetting grønnvaskes med noen miljøtiltak som ikke går ut over utbyggernes fortjeneste.

Kulturell bærekraft innebærer respekt for steders historie og eksisterende karakter som er skapt gjennom eldre, vakker bebyggelse. Dette er også irrelevant for aktører som prioriterer realiseringen av Den Nye Tid, i teknologisk betydning.

Future Built ser ut til å være dominert av modernister som elsker romskipslignende nybygg i kontrast til eldre, vakker bebyggelse. De fleste arkitekter avviser av prinsipp befolkningens ønsker om nybygg som er tilpasset stedet i skala og byggeskikk. De vil tegne etter egen smak overalt, og allierer seg med utbyggere som ønsker å tjene mest mulig penger overalt, ved å ignorere ønsker om god tilpasning. Arkitekter og utbyggere har inngått en vanhellig allianse basert på egosentriske holdninger og ønske om overkjøring av befolkningen.

-Wikimedia.

Altfor mange politikere velger å la utbyggerne styre byutviklingen. I stedet burde kommunen gjennomføre inkludrende planprosesser der løsningene fra første stund utformes i åpnhet og med bred deltakelse. Det kan gjøres effektivt gjennom f.eks. plansmier, workshops av 3-5 dagers varighet der alle aktører i en åpen prosess arbeider seg frem til en omforent løsning, med bistand av fagfolk innen byforming og arkitektur. Fagfolkene fremmer ikke privat smak, men bistår til å illustrere og kvalitetssikre de ulike aktørenes. Alle må ta og gi for at enighet skal kunne oppnås. Dette kan gi oss byutvikling som er bærekraftig i en bred og inkluderende definisjon av ordet. (Les mer på www.plansmier.no)


Future Built og deres allierte i byggebransjen fremstår som misbrukere av miljømålsettinger og offentlig støtte, for å fremme utbyggeres interesser og de involverte fagfolks private preferanser innen arkitektur (modernisme) og byform (svært ofte frittliggende, drabantbylignende bygninger, ikke urban struktur med gater og kvartaler).

Vi trenger nye organisasjoner for miljø- og brukervennlig stedsutvikling, uten bindinger til utbyggerbransjen og fagmiljøer styrt av en estetisk ideologi som er på kollisjonskurs med både stedets karakter og befolkningens ønsker.

Relatert


Förvånande bra artikel för att publiceras av Sveriges Arkitekter. Det finns kanske hopp för vackrare städer i framtiden, efter år av mörker och pastischer på miljonprogrammet.

Husmanns-stuggun i Grythengen?

$
0
0
Husmannsstuggua Haugbakken fra Haug, flyttet til Stenberg friluftsmuseum i 1966.

-Wikimedia.

Hvor lenge min slekt, fossemøllingsslekta, har vært husmenn på Grythengen under gården Grythe, aner jeg ikke? Min tippoldefar var i alle fall husmann her, kanskje ble han hentet opp fra gården Fossemøllen ved Kværnumsstrykene i sin tid? Men dette var et gammelt sted, så det kan godt hende vi var her i mange generasjoner også før den tid?

Hvordan mine husmanns-forfedre levde før denne plassen ble frigitt og man bygde nytt våningshus rundt forrige århundreskifte, var vel omtrent slik som i denne husmannsstua fra Stenberg. Et lite krypinn, omtrent som hytta mi ved dalkanten, bare med bedre proporsjoner og færre vinduer.

Etter at min tippoldefar ble kvitt husmannsslave-lenkene, var det en voldsom kulturell oppblomstring her i grenda, som en følge av husmannstroen, som kom vandrende over fra Hurdal, Østlandets perle, i siste halvdel av 1800-tallet. Knappest noensinne har vel grende-Norge opplevd maken til sosial- og kulturell bærekraft!

Nå forakter mennesket husmannstroen, som var kjernen i en av våre flotteste allmenninger, for slik å forherlige sin nye tro, hovdetroen. Derfor forakter de også meg og himmelengene, hvor de gleder seg over at disse er døende og snart har forsvunnet fra vårt felles minne. Vårt fedrealter er forlatt, og i motsetning til for Kina, hvor myndighetene støtter gjenoppbyggingen av de mange fedrealtre som ble knust under kulturrevolusjonen, fortsetter norske myndigheter med Østre Toten kommune fedrealter-knusingen, med en like fanatisk iver som rødegardistene.

I Kina samles nå slektene rundt sine fedrealtre på den store gravbørstedagen, som igjen har blitt landets viktigste høytidsdag, hvor hver slekt lønner sine kulturbærere, som har som oppgave å publisere slektsaviser og å nøste opp i forfedrenes mange løse tråder. Dess lenger tilbake i tid man kjenner sine forfedres liv og leven, dess stoltere er man som slekt, og det er ikke uvanlig at en kineser kjenner til sine forfedre 40 generasjoner tilbake i tid. Foran enhver viktig avgjørelse forespør man sine forfedre ved slektens fedrealter, samtidig som man vurderer hvordan egne valg vil bli vurdert av sine etterkommere 40 generasjoner fram i tid. Vil man stå tilbake som en forfar som minnes med ærbødighet og respekt?

For min del, som den siste kulturbærer av engene, er det ingen som vil huske meg ved vårt fedrealter. Nettopp fordi jeg ser denne gamle husmannsplassen som et fedrealter og et historiemaleri, fordi jeg ønsker å være kulturbærer av sosial og kulturell bærekraft, med husmannstroen, husmannskulturen, husmannsteknologien og husmannsfedrealteret som fundament!

I Totistan rår Totiban, hvor eneste aksepterte profet er Le Corbusier, hvor eneste tillatte ideologi er Totenpark-prosjektet, hvor det eneste som er hellig er Toten-bunkeren, og hvor eneste godtatte tro er hovdetroen.

Derfor er det intet annet jeg kan gjøre enn å fotografere, da alle andre minner har forsvunnet fra himmelengene, Mjøslandets høylys, tapt for all framtid.

Relatert


God jul fra enga!

Foto-filosofen William Neill og kampen for mjøslandskapet

$
0
0
Olterudelva nedenfor telthuset, hvor den første Solhaug Trevare lå. Her fløy fossekallene lystig tidligere på dagen.

-Wikimedia.

Observerte et fossekall-par i Olterudelva i dag, da jeg bar opp noen stokker jeg felte tidligere i uka. Har ikke sett fossekall ved Grythengen før, men husker jeg studerte et fossekall-rede for mange år siden bak et lite fossefall litt ovenfor Kronborgsætra.

Stakk ned i kveld og tok fotografiet ovenfor i området med fossekallene, mulig de skulle videre oppover til det lille fossefallet? Kanskje var det de samme som fløy etter mjøskanten da jeg vandret her nedunder Balkeåsen tidligere i vinter? Selv er jeg jo i ferd med å bli en fossemøllingskall, så kjenner meg nærmest i slekt med disse fossekallene.

Godt var det uansett å ha fått forsikret kameraet, Gjensidige ringte i dag og det kommer på 687 kr/år. Noe dyrere enn superforsikringen fra JapanPhoto jeg ikke fikk, da jeg forvekslet denne med en Sony-garanti, men den dekker alt inklusive tyveri. Vet nesten ikke om jeg hadde turt å ta turen ned i elva uten denne, da jeg holdt på å falle i ei flomgrøft med kameraet forrige dagen.

Ellers hadde PermaLiv nesten 700 sidevisninger fra Singapore i går, så det var jo morsomt. Kanskje kommer et charterfly med singaporianere til Holmstadengen til sommeren? I så fall får jeg prøve å stå klar med et utvalg av mine beste fotografier i ramme. (Fortsatte med 1400 sidevisninger fra Singapore dagen etter, ved oppdatering av innlegget).

Så over til dagens virkelig store nyhet, jeg har oppdaget en fenomenal foto-filosof, på høyde med vår store elvefilosof Sigmund K. Sætreng. Hans navn er William Neill, en rein naturfotograf, med fotografier på samme høyde som hans filosofi. Jeg ble rett og slett fjetret da jeg leste intervjuet med ham, har ikke vært borti maken til inspirasjon. Dette intervjuet kommer jeg til å ta fram igjen mange ganger, for å gruble og grunne på!

Etter å ha lest intervjuet ble jeg sikrere enn noensinne om at engene er hellige, at de er Mjøslandets høylys, og at de må tilbakeføres, som første steg i Mjøslandsaksjonen. I kampen for engene er kameraet mitt våpen, min penn og min pensel. Det var engene som i sin tid frelste husmannsfolket gjennom husmannstroen, og nå er tiden kommet for at de skal frelse Mjøslandet. De som ikke bøyer seg i ydmykhet og respekt for engene, er bedehuslandssvikere, mjøslandssvikere og fedrelandssvikere!
Dette handler om den menneskelige kulturarven. Det handler om arbeidets og åndens historie. Den må vi slåss for mot globalistiske nihilister og talibanere (totibanere) av alle avskygninger, for dette er med på å definere oss som mennesker – uansett hva vi måtte tro på. - Pål Steigan
Intervjuet med Neill ligger bak en betalingsmur, men de hadde nok glemt å aktivere denne med det samme, slik at jeg fikk lest det og lastet det ned som pdf. Kanskje en guddommelig inngripen, for å vise meg vegen videre i min fotogjerning?

- William Neill: Interview For a Retrospective

I see, I feel, I photograph. I was exposed to the beauty of nature through trips to national parks and other natural areas as a child. Weekends trips to local redwood forests and rugged beaches near our home further encouraged the enjoyment of exploring the outdoors. As a young man, I learned that being in nature could not only be fun but also restorative and healing. Observing the beauty, photographing nature, became more and more a part of my life. Important life decisions, like where I lived, were made so I could live in or near places that inspire me. I refer to nature’s beauty as my ballast in the storms of life. Seeing the beauty that surrounds me, and surrounds everyone, every day reminds me there is so much that is good in our world and gives me hope that the arch of history moves towards peace and kindness and beauty.

My sense of wonder for nature is a constant driving force for my photography. I am daily seeing things that blow me away. I don’t think much about the spiritual side of making images, nor am I deeply read on the subject. But certainly, looking backward in time, I can see that my quest to see beauty daily is a spiritual one. I don’t think that my approach is much different than four decades ago. I do see that I need the healing powers of that affirmation process as much as ever. The trends I see in the world around me, environmentally, culturally and politically are very discouraging to me, and I must fight against my cynicism daily. Nature’s beauty, as I’ve said, is my ballast in the storm.

I can see how “hunting” for images is a term that makes sense for how most of us find photographs. I prefer the idea of being a receptor for inspiration, for seeing what moves me. The approach of hunting for images is a more aggressive concept, which implies a fixed idea and an urgency of finding a successful outcome. My photo sessions are more enjoyable and more fruitful when I don’t “have to” make an image. I enjoy exploring the landscape for visual poetry and that is fulfilling even if I don’t get inspired or make an image.

When traveling or visiting new places, I do some research for locations, checking weather or other seasonal info so that I am better able to be in the right place at the right time. I am not a rigorous planner or fixated on making a specific photograph, but I am not totally random either. If I don’t need to make a certain image, or any image at all, I find more inspiration and often in unexpected places.

You can best honor the landscape by becoming the best artist you can be, showing your own point of view and not regurgitating other’s POV.

Be an activist for your favorite landscapes. If you are inclined towards environmental issues, use your images to educate others about what might be damaged or lost. As an artist, use your vision to share what you love so that they might love it, so that they might help them portray and preserve endangered landscapes themselves.

As for a responsibility of a landscape photographer to the audience, just be authentic to your vision. Share your knowledge of place and technique. Ansel Adams didn’t believe in keeping secrets but believed in sharing and teaching, to give back and advance the art for all. I learned from his example.

Photograph what you love, learn enough technique to translate that passion into a visual experience of what you saw and felt. Overthought, over controlled efforts lead to technically excellent images without emotion. As Ansel often said, “There is nothing worse than a sharp image of a fuzzy concept.”

Amen!

Skal Olterudelva leve, må engene leve, da disse ikke kun var bærere av husmannstroen, men var viktige elvebruk, hvor de holder hverandre kjærlig i hendene etter elva.

Å bringe tilbake Mjøslandets høylys i post, utbrente og overeksponerte som de er, kan virke som en umulig oppgave. Allikevel vil jeg ta fatt på oppgaven, da dette er en kamp som er verdt å kjempe i seg selv. Vi skulle gjerne vært her i enga under kampen, men dette betinger at vi og enga vår behandles med ærbødighet og respekt. Dessverre har Anti-Dahl tatt tilhold oppe på Golanhøydene, Totistans fremste totibaner, og det er intet han ønsker mer enn å se husmannstroen og engene døde og forlatt. Av denne grunn må vi flykte fra vårt hellige land, men håper å en dag kunne vende tilbake, slik at det igjen kan leve fossemøllinger ved Olterudelva, denne gamle kulturelva fra sagnomsuste Tjuvåsen.

-Wikimedia.

Påskeminner 2019 fra Livoll leirsted (Easter Memories)

$
0
0
Skiing at Gålå.

-Wikimedia.

Easter Holidays were spent at Livoll Campsite by Gålå in the Gudbrandsdalen Valley.

Påskeferien ble tradisjonen tro tilbrakt på Livoll, et uavhengig leirsted og en av Opplands siste, men også vakreste allmenninger.

Vi fikk to fine skiturer på påskefjellet, hvor den lengste men flateste turen var på 8 km, litt langt for jentene, men det gikk tross alt utrolig bra. Om en tre-fire år holder de begge fint følge med far, og eldstejenta farer nok da forbi.

Dogsled for the kids.

-Wikimedia.

Etter skiturene var det som vanlig hundespann for de små, et skikkelig trekkplaster for de minste, og særlig eldstejenta hadde gledet seg veldig til dette. Sara fra hundekjører-miljøet i Torpa står for denne aktiviteten, ei virkelig tøff dame som sover ute med hundene hele året.

Jeg benyttet anledningen til å øve litt på action-fotografering, noe jeg er dårlig til. I farten kom jeg til å slette innstillingene for håndholdt naturfotografi, men det viste seg at dette var en lykke, da jeg under arbeidet med å hente dem fram igjen lærte utrolig mye om kameraet, hvor jeg omprogrammerte mange av knappene og menyene. Sony-menyene er kjent for å være kompliserte og tunge, men nå etter ti måneders slit tror jeg endelig at jeg har fått satt opp kameraet slik at det passer meg og min fotografering.

100% Siberian Husky.

-Wikimedia.

Lastet ned den nye programvaren for dyre-øyefokus til ferien, men så ikke at den slo inn. Uansett ble øyet sylskarpt på denne fyren, men så hadde han da også et skarpt blikk, med 100% sibirsk husky.

Sitting by a fireplace.

-Wikimedia.

Siden sist har de fått varmepumpe på Livoll, så nå er peisen mer til kos enn nytte.

The living room.

-Wikimedia.

Den hyggelige dagligstua ligger i midten med 12 arbeidsbrakker ut på hver side, 24 stk. til sammen. Disse ble donert til stedet etter kraftutbyggingen på Vinstra på 1960-tallet.

The well used piano sounds excellent.

-Wikimedia.

Det velbrukte pianoet har utmerket lyd, og det var mye sang og musikk under oppholdet, ikke minst under vitnesbyrds-kvelden. Her vitnet et svensk ektepar fra Dalarna om hvor mye stillheten betydde for dem ute på den svenske landsbygda, for slik å kunne finne Guds plan og re-kalibrere livet. Etterpå fortalte jeg dem om Hovdetoppen, denne stille villmarkstoppen midt i Gjøvik, byens hellige fjell, som nå er feid vekk og skal bygges ned. De var overbevist om at dette måtte være Djevelens verk, slik at folk i Gjøvik ikke skal kunne finne stillhet for å søke Gud.

Selv kom jeg til samme konklusjon i løpet av kvelden, hvor det plutselig slo meg at UFO-Hotellet på selve toppen er ment som en parodi på Kristi tornekrone.

-Wikimedia.

Easter Morning breakfast.

-Wikimedia.

Etter påskemorgen-frokosten var det de Livollske Leker, hvor jeg bidro sterkt for laget, i motsetning til for påskenøtter med bibelspørsmål. Faktisk for jeg rett til topps i flaggstanga i konkurransen om å feste klistrelappen høyest på stanga, mens ungdommene stønnet og bar seg og knapt kom seg to meter over bakken. Morsomt for en gammel kall, og jeg er sikker på at selv om flaggstanga hadde vært 100 meter høyere, ville jeg svingt meg til topps på fem minutter.

Men må nok legge meg i hardtrening med bibel-quiz til neste påskeleir. Blir vel for mye foto-teknikk.

He's not here. He's arisen.

-Wikimedia.

Leirledelsen hadde skaffet en meget dyktig forkynner for året, og i samtale under frokosten viste det seg at han faktisk hadde hatt ansvaret for å selge Betania bedehus i Kolbu for ikke så lenge siden. Med det samme syntes jeg det var synd jeg ikke hadde fått dokumentert stedet med mitt nye kamera, men da han viste meg bildene av salen forstod jeg at dette ikke ville vært noen vits, da veggene var bekledd med en forferdelig ekkel 70-talls plastpanel, såkalt "fattigmanns-panel", men dette er det da granpanel som er, for det finnes hverken noe billigere eller bedre enn rein granpanel.

Han viste meg også et foto av ei stor bedehustavle han hadde blitt forært for jobben med å selge bedehuset, og denne var utrolig flott. Han trodde bedehuset i fortsettelsen skulle settes i stand igjen til et slags forsamlingslokale, og kanskje vil de da rive av denne forferdelige plastpanelen? I så fall kan det være at jeg kan få låne denne skrifttavla av ham, for å forevige den på det gamle bedehuspanelet med kamerasensoren.

Men først må jeg prioritere å dokumentere Rustad bedehus i Sør-Hurdal, som har et aldeles nydelig bedehus-interiør med masse storartet bedehuskunst på veggene.

Sør-Fron Church is the little sister of the famous Røros Church, designed by the same architect.

-Wikimedia.

Sør-Fron kirke ligger rett før avkjøringen til Gålå og Livoll. Den er lillesøstra til Røros kirke, selv interiørmessig er det mange likheter.

Jentene meldte seg inn i Livoll-klubben, slik at de får 100 kr. rabatt. Kanskje blir jeg med dem oppover på et par leirer til sommeren, hvis jeg får mulighet, mens jeg selv ligger i telt og vier meg til natur- og kulturlandskaps-fotografering?

Forresten begynte jeg under oppholdet igjen å helle mot den nye 17-28 mm vidvinkelen fra Tamron. Dette fordi den skal bli nokså liten, slik at den neppe vil vekke så mye mer oppmerksomhet ved gatefotografering enn ei 35 mm pannekakelinse, hvor 28 mm ikke er så langt fra 35 mm. Auto-fokus er selvsagt en stor fordel ved gatefoto!

The Rabbit Cage of Grandfather

$
0
0
-Wikimedia.

Just one month after grandfather fell down from the ladder and lost his left eye, he's making a rabbit cage for his grandchildren. Amazing! He sacrificed his winter wood box for the case. Blessed be him!

The cage has wheels in front and handles on the back, so that we can role it around on the lawn, no need for a lawn mover this summer. And as they are Belgian giants, they will of course have no problem eating all the grass. Around bushes we can just keep them in a leash for a while.

Grandfather came with the cage this sunny morning:-) The rabbits seem to love it!

Happy for the rabbits.

Good for the rabbits to get out of the saltstamp, where they lived until Easter. Maybe they were afraid to become cured meats?

-Wikimedia.

Related


How To Take Beautiful Lifestyle Photography | 10 Easy Tips

Snow Skating by Skreia

Resett himmelengene

$
0
0
På Livoll leirsted feiret vi oppstandelsen, men kan himmelengene gjenoppstå?

-Wikimedia.

Selv er jeg lommedemokrat og gir alle mine stemmer til Terje Bongard. Har tidligere stemt Venstre. Vi mennesker tenker i ut- og inngrupper og disse preferansene styrer oss i langt større grad enn vi liker å innrømme. Det ultimate målet til de som rakker ned på Resett er å gjøre sin inngruppe mer attraktiv, for å sikre spredning av egne gener. De proximate målene er naturligvis kun hyklerske, eller snillhetshykleri.

Det står ille til i Mjøslandet og Fedrelandet nå, svært ille. Derfor har jeg valgt å vende tilbake til husmannstroen, samt å starte Mjøslandsaksjonen. Kameraet er mitt våpen, penn og pensel. - PermaLiv

Under bibel-quiz på Livoll var et av spørsmålene om når Jesus gråt, hvilket var ved Lasarus død og da Jesus gråt over Jerusalem. Husker selvsagt dette klassiske bedehus-motivet av Jesus som gråter over Jerusalem, tror det også hang et her i enga? Nå gråter Kristus sammen med M.J. Dahl og englene over himmelengene.

Uten himmelengene er Mjøslandet fortapt.

-Wikimedia.

Da vi besøkte gamlefar siste helga før vi reiste til Livoll, ble jeg grepet av det store korset på Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, som mektig møter alle som passerer Totenåsen. Like etterpå brant Chartres, hvorpå jeg under første bibeltime på Livoll ble møtt av et bilde av det eneste som var igjen av det utbrente interiøret i Chartres, et mektig gullkors. Med det samme forstod jeg at korset på Solhøy bedehus er korset i Chartres, husk at alt dette skjedde på under en uke, slik at budskapet er klart. Norge er et utbrent land, vi har tapt husmannstroen, himmelengene og alt hva våre forfedre overlot til oss, med unntak av korset på Solhøy bedehus, hvorfra husmannstroen spredte seg rundt Totenåsen og utover Mjøslandet, med himmelengene som sine fremste fanebærere. Alt er tapt, alt er brent ned, lik for Chartres. Kun et enkelt, nakent kors står tilbake, der hvor husmannstroens apostel, M.J. Dahl, først satte sine ben.

Etter å ha frelst Hurdal vandret M.J. Dahl videre over Totenåsen, hvor han ankom himmelengene, hvorfra han virket for Mjøslandet de neste 40 år.

-Wikimedia.

Etter åpenbaringen om at korset på Solhøy bedehus i Hurdal er vårt lands svar på korset i Chartres, er det klart at jeg må besøke dette bedehuset, som vel kanskje er et av de mest livskraftige bedehus vi har tilbake. Har ikke vært der på mange, mange år, og selv om ikke turen er så lang over åsen lenger, tar kjøringen fram og tilbake til Gjøvik fullstendig knekken på meg. Må selvsagt forevige Hurdals kors på kamerasensoren, på samme vis som denne dyktige fotografen foreviget gullkorset i Chartres i de utbrente ruinene. Et poeng til forkynneren, Ernst Halsne, var at når alt rundt er utbrent og ligger i ruiner, da trer korset så mye klarere fram, lik i Chartres.

Det finnes nå kun to håp tilbake for vårt land, dette er Livoll leirsted i Gudbrandsdalen og Solhøy bedehus i Nord-Hurdal. Andre håp har vi ikke tilbake! Ja visst, man kan drømme om at himmelengene igjen kan blomstre, men mest sannsynlig har de blomstret av for alltid, og med dette er Mjøslandet og grenda mi for evig fortapt.

Husmannshestehov

$
0
0
-Wikimedia.

Da jeg kom hjem fra Gjøvik i dag etter å ha levert ungene, la jeg merke til at det har kommet litt hestehov på den nye, beinharde plattingen der låven stod. Plattingen ble bygget for å skjerme for pumpehuset, men det er så utrolig trist uten låven. Ja, faktisk er alt her trist, enga mi har rett og slett blitt verdens sørgeligste sted. Samtidig er det intet sted på jord jeg elsker høyere.

Ble litt grepet av denne hestehoven som trosser alle odds, og som hedrer minnet etter den gamle låven, lik blomster på en grav. Bestemte meg for å forsøke å ta noen bilder, fotografiet ovenfor er tatt håndholdt med min Tamroon 28-75 mm, som faktisk har ei nokså bra nærgrense på 19 cm. Skal forsøke å få til et lite prosjekt med husmannshestehov på låvegrava.

Husmannshestehov passer godt her i grenda, da naboenga var husmannsplassen der husmannstroen slo slike dype røtter rundt forrige århundreskifte, i like karrig og skrinn jord som her hvor låven stod. Men som en aremarking vitnet så godt på Livoll i påsken, det er ikke jorda det kommer an på, men stellet. Man kan få en rik høst selv om såkornet faller på karrig jord, hvis gartneren er dyktig. Og gartneren i Holmstadengen, han var utvilsomt en svært dyktig både jordbruker og Herrens tjener.

Kloakkrotter eller allmenningere?

$
0
0
Les hos Debatt1.

Skjellsordene hagler for tiden og enhver som ikke helhjertet støtter opp om stats-/markeds-duopolet, stemples som kloakkrotte, hatist og det som verre er. Men sannheten er at det kun er innenfor allmenningene sann mellommenneskelig interaksjon kan forekomme, hvilket jeg fikk oppleve på Livoll leirsted i år igjen. I løpet av disse fire påskedagene førte jeg langt flere samtaler enn hva jeg sammenlagt gjør i løpet av resten av året. Ja, faktisk tror jeg Livoll er av de aller siste steder hvor en samtale kan oppstå, i ordets dypeste betydning.

Samfunnet har kollapset og ligger i ruiner fordi vi forkastet allmenningene og fedrearven.

Det lutherske tillits-samfunnet kommer til å forvitre i løpet av de nærmeste år, hvis det da ikke allerede ligger i grus, hvor vi alle går til grunne som guder.

-Wikimedia.

Jeg kjenner ikke til Resett, har kun lest enkelte innlegg der etter at de ble anbefalt i Verdidebatt, som nå dessverre har mistet sin verdi. Men har fulgt steigan.no, og ser at de samme menneskene ønsker å boikotte dette nettstedet. Utrolig synd, hva Steigan har fått til i Tolfa er jo helt utrolig!

All opposisjon til stats-/markeds-duopolet har sin verdi, men Steigan ser ut til å ligge nærmere alternativet, som er å finne i allmenningene. Ta Livoll leirsted, en herlig allmenning, hvor jeg tilbrakte påsken sammen med småjentene. Her sov vi i 24 arbeidsbrakker med fellesstue i midten, istedenfor at hver har egen hytte. Mye triveligere, og et langt mindre økologisk fotavtrykk. Derfor er svaret å finne i allmenningene. De ultimate allmenninger har Terje Bongard skissert for oss i lommedemokratiet. - PermaLiv

Husmannstroen var en av Norges vakreste allmenninger, men er forkastet og jeg er kanskje den siste på Toten som forstår denne troen. Derfor blir jeg av totningene nå ansett som ei kloakkrotte og en reaksjonær hatist, på samme vis som de ville regnet M.J. Dahl som hatist. De har rettet blikket mot Hovdetoppen, hovdetroens nye tempelhøyde. Himmelengene derimot, har de vendt ryggen til.

Men jeg elsker allmenningene og kommer alltid til å kjempe for disse. Terje Bongard har videreforedlet allmenningene og vist oss vegen til de ultimate allmenninger gjennom lommedemokratiet. For vel et år siden hadde han sin siste samtale med Kjartan Trana i NRK radio, jeg hadde sett for meg ei gullrekke her, men det ble dessverre kun med denne ene samtalen.

- Terje Bongards siste samtale

Enhver strategi avler en motstrategi, hvor nøysomhet avler sløsing, for å bli sett. Vi er programmert for å bli sett, ikke for å bli snille. Med sorg konstaterer jeg at Terje Bongard holdt sin siste samtale for vel et år siden, i Kjartan Tranas studio. Her hadde jeg sett for meg ei gullrekke. Bongard ble selv et eksempel på en idealist som brenner ut, slik han beskriver det i boka si. Selv ville jeg også brent ut, var det ikke for gleden jeg finner i fotografiet. Går det for lang tid uten at jeg får tatt et bilde som gir meg noe, som jeg så deler på Wikimedia, da taper jeg livsmotet. Det er således ikke idealisme som driver meg lenger, kun fotografiet. Valget står mellom kameraet, flaska eller hagla. - PermaLiv

Lommetunet - design for fellesskapet

$
0
0
Når jeg ser dette her blir jeg helt satt ut. Legg merke til den store hogststripa da har hogget bak og til høyre for det gamle Fossenfeltet på Skreia, hvor de allerede er i gang med å bygge nye børstekalkunhauger, for å konsumere hva som var verdens vakreste kulturlandskap, hvor man rett og slett parasitterer på mine forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva.

Ikke nok med dette, men på baksida av Hveemsåsen har boligentreprenørene slått kloa i en gammel husmannsplass, som også skal bygges ned.

Selv mente jeg at man burde satse på chapinske lommetun og tradisjonell biourbanisme, men da ble totningene riv ruskende gale, alle sammen. De tåler rett og slett ikke annet enn Toten-bunkere og subeksurbania, eller Totenpark-prosjektet, visjonert av Le Corbusier i 1935, introdusert av Edvard Bernays ved GM's paviljong ved verdensutstillingen i New York i 1939.

På toppen av det hele har Totens Blad og Oppland Arbeiderblad hele tiden massevis av hurra-artikler hvor man lovpriser Totenpark-prosjektet.

-Wikimedia.

Fantastisk ny artikkel om lommetunene til min gode venn og med-alexandriner Ross Chapin fra USA. Kanskje den beste jeg har lest til nå om de chapinske lommetunene. Tenk det, Ross har nå bygget over 100 lommetun i individualistiske USA, mens i Norge, hvor man liksom skal være så fellesskaps-orientert, tåler man ikke tanken på disse lommetunene. Her gjelder kun de suburbane idealer.

- Designed for Community

Dette er rett og slett en artikkel som må leses av alle med lommehjerter. Så kan svartsteinshjertene få ha de iskalde konsument-suburbene og McMansion'ene  sine for seg selv. Allikevel var det nå synd at disse svartsteinshjertene (etter William Blackstone) skulle kvele Skreia, ja, en utilgivelig tragedie er det!

Sitat fra artikkelen:
Based in Langley, Wash., Ross Chapin Architects specializes in innovative neighborhood design, most notably what he termed “pocket neighborhoods” back in the mid 1990s. The idea evolved in response to a few trends Ross was seeing at the time (and still sees today). The first is the negative repercussions of disjointed neighborhoods at odds with the concept of community. “Suburban and small-town zoning is a setup for garage-fronted houses on wide, empty streets— leaving many of us isolated and disconnected,” he says. “That’s working against what we naturally want, which is social connection.” Second, he points to the fact that over 60% of the housing stock in most communities has just one or two occupants—yet the primary housing option is a family-size stand-alone house.
Til slutt et flott lite sitat fra Kunstler, som har beskrevet den anti-urbane og anti-rurale suburbane, exurbane og subexurbane galskapen bedre enn noen annen:
I don't believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 189
Mens Fossenfeltet og suburbene er designet innenfor evolusjonens femte lag, er de chapinske lommetunene å finne innenfor evolusjonens fjerde lag.

Her er jammen en til og like bra artikkel om de chapinske lommetunene, fra USA👍

The way we design our communities plays a huge role in how we experience our lives. Neighborhoods built without sidewalks, for instance, mean that people walk less and therefore enjoy fewer spontaneous encounters, which is what instills a spirit of community to a place. A neighborly sense of the commons is missing.

You don’t have to be a therapist to realize that this creates lasting psychological effects. It thwarts the connections between people that encourage us to congregate, cooperate, and work for the common good. We retreat into ever more privatized existences.

Of course, this is no startling revelation. Over the past 40 years, the shrinking sense of community across America has been widely discussed, and many proposals outlined about how to bring us back together.
Underlig er det, nå har jeg bodd her i denne enga i snart ett år, i grenda hvor min slekt har holdt til i generasjoner, men har sammenlagt kanskje samtalt 10 minutter med mine naboer, som jeg stort sett ikke vet hva heter eller hva de driver med. Men så er det da heller ingenting å være stolte over lenger, og vi har intet til felles. Så hva skal man da snakke om? Og hvorfor skal man da samles? Når kulturen, historien og troen er borte. Når all identitet er tatt fra oss...

Og enda en:

- A Revolutionary New Way to Invest in Real Estate

Empater er intellektuelt overlegne narsopater

$
0
0
Her om dagen holdt minstejenta et lite skuespill for oss, hvor hun var trollet, og hvor hun kunne lukte Kristians blod. Men spøk til side, er det noe narsopater er gode til, så er det å lukte empaters blod. Ja, lukter de empatblod iler de til for å skåre billige herostratiske poeng, gjerne ved å sykeliggjøre empaters ektefølte engasjement for verden, og aller helst ved å utpeke dem som hatister.

Selv er jeg nå svært lei av overt-narsissister, covert-narsissister og psykopatiske bøller*, jeg har mistet min sosioøkonomiske posisjon grunnet dem, mine inntekter og tunfellesskapet mitt. Ja, og her i enga er det heller ikke bare trivelig.

Men når alt kommer til alt er disse menneskene undermåls, ja, selv den mest utspekulerte og intelligente covert-høne som finnes er tilbakestående ifht. en empat, da de er ute av stand til helhetstenkning og å ta til seg nye synspunkter. Vel, Sam Vaknin er kanskje et unntak, da han med en IQ på 196 har klart å bryte ut av sitt eget ego og se seg selv utenfra. Dette gjør ham, som verdens mest intelligente narsissist, svært interessant å lytte til. Narsopater generelt er derimot dørgende kjedelige mennesker, i alle fall hvis man ønsker intellektuelt stimuli.

- AN EDUCATED EMPATH IS A SOCIOPATH’S WORST NIGHTMARE
I want to debunk the misconception that sociopaths and narcissists are smarter than empaths. To many people’s surprise, empaths are absolutely intellectually superior to sociopaths and narcissists. Empaths are grounded in reality, capable of abstract thought, and they are creative.

Narcissists and sociopaths lack all three of these traits. Empaths have the intellect and the creativity to manipulate and even exploit the narcissist 1000 times worse than they could ever imagine. Just because targets don’t exploit does not mean they can’t, or that they couldn’t, do an even better job than the sociopath.

Empaths don’t exploit narcissists or sociopaths because we have morals and values. And moreover, empaths are not in the business of hurting people.

I certainly don’t want targets to abuse their abuser, but I do want to encourage targets to start engaging in self-protection by utilizing their creativity to come up with nonviolent strategies to counter manipulate narcissists into staying away from them. Counter manipulation is used by targets to STOP the abuser from manipulating them. This is not something to feel guilty about, but it is in fact a very healthy behavior called self-care.

"Empaths have something that narcissists and sociopath don't, which is empathy. They're the ones lacking, not us." - Jane E

* Selv om fellesbetegnelsen narsopater benyttes stadig mer, mener jeg det er klare forskjeller mellom overt- og covert-narsissister, samt psykopatiske bøller. Overt-narsissisme er nokså åpenbar og derfor enklere å forholde seg til enn covert-narsissisme, hvor narsissisten har gått stealth og slik opererer både under radaren og i kamuflasje. Covert-narsissister og psykopatiske bøller har det til felles at de er sadister, de nyter å se andre lide, men mens covert-narsissister skammer seg over denne siden ved seg selv og forsøker å holde den skjult, er psykopatiske bøller stolte over sin sadistiske legning. De skryter gjerne av sin sadistiske personlighet, ser på det å være et bygdedyr som en ære, og jubler og danser og mener de er verdens mektigste mennesker, hvis de klarer å knuse en empat og idealist.

Overt-narsissister befinner seg på motsatt ende av narsopat-skalaen, de finner ikke glede i sadistisk nytelse, og overkjører kun empater når det er til egen vinning. Ellers overser de dem, de dras ikke mot empatene for å søke herostratisk berømmelse.

Hovdetoppen i Gjøvik har blitt til Narsopattoppen. Midt på toppen kommer snart et UFO-bling-bling-hotell, som vil bli liggende lik et narsopatisk se-på-meg-fyrlys over hele byen og halve Mjøsregionen. Som empat blir jeg så kvalm at jeg bare spyr, jeg rett og slett avskyr en slik by, som lar seg tråkke ned i søla av narsopatene.

På baksida er det mye verre, der er alt snauhogd. Skogteigen på venstre side av toppen, sørsiden, tilhører Mustad gård, og ble derfor spart.

Så slik gikk det, Gjøviks hellige fjell endte opp som et narsopatisk fesjå.

-Wikimedia.

Litt svart humor kan komme godt med.

Relatert


9 THINGS A NARCISSIST WILL NEVER DO FOR YOU (OR ANYONE ELSE) (Kan du krysse av for alle disse faktorene, ja da finnes ikke mye håp. Men som regel er det først i etterkant man forstår hva man hadde med å gjøre. Og da er det gjerne for seint.)

Vi mennesker er verstinger når det gjelder ondskap. Samtidig er vi den arten som har de beste forutsetninger for å unngå overgrep | Bjørn Grinde
Takk for denne Trond! Bjørn Grinde har lenge vært en av mine favoritter, grunnet hans engasjement for økolandsbyer. Synes han skriver svært bra, og et godt supplement til kongens nyttårstale 2018. Selv ble jeg nettopp utsatt for sadistisk handling, da jeg gikk 22 runder på jordet her for å bli kvitt litt julefett, og da en viss person ikke likte dette, slapp han ut hundene for å bjeffe på meg. Ja, jeg vet at dette ble gjort med overlegg, da jeg er en utdannet empat;-)
Men jeg reagerer på at her er det enda en som skal vektlegge hvor medfødt "gode" vi er. Jeg mener man man i stedet bør vektlegge menneskets betenkelige medfødte psykologiske bagasje. For å komme videre må man bli mye ærligere om menneskenaturen. - Trond Andresen
"For å komme videre må man bli mye ærligere om menneskenaturen." Bra, takk! Du har jo nettopp selv også fått erfare dette. Min erfaring er at det lønner seg svært godt å være drittsekk, og altfor ofte blir empatene skadelidende dobbelt, først som offer for narsopatiske bøller, og deretter utpekt som de skyldige av den generelle hop.
Why the brain cannot stop thinking about Abuse or Abusers after trauma exposure
Your brain, scarred by multiple instances of trauma with PTSD, is likely to still be fixated on processing the threat. Obsessing about abuse is normal and healthy — it’s how the body works through the process, grieves the loss of your intellectual innocence about whether or not real monsters in human bodies exist, and how you will eventually be able to use what you have learned to keep yourself safer.

A body that has been socially influenced by people using forms of social violence to upset it should be upset. If you were left unaffected by a person or peer group that treated you terribly, understand that you would likely be a stone cold biological Sociopath physically unable to process complex emotion.

Before you get critical and all self-deprecating about why you “can’t let things go”, realize whoever told you that you should is not only profoundly not in your corner they are actually socially abusing a PTSD patient.

The mind forms scars related to abuse. The bigger the trauma exposure or the greater the volume of paper cut style slights, the more time the brain is likely to take you to heal.
A person who understands not only what happened to them (as far as what abuse tactics were used to con, love bomb, dupe, defraud, or to harm) is miles ahead of where an undereducated abuse victim who has personalized abuse and fails to notice the pattern. The educated person understands not only how to observe social stimuli without feeling compelled to react but they understand the red flags when someone has an overt or covert socially egocentric and abusive personality type.
On average 18-24 months is the base time one needs to physically stop talking to and to stop reading material from someone who is Cluster B and from their social support network in order to have the Fight or Flight and or nurtured Freeze mechanisms disengage. We tell people to go low to no contact with their primary Abuser and with any of that person’s contacts — even if you knew their support people first — and recommend giving yourself 36 months of daily reading of Narcissistic Abuse material before making any decisions about how to feel about yourself after being traumatized socially or experiencing having been socially victimized.

Why do we make such a strange recommendation as to get away from toxic people and to give your body time to settle down and to heal?

Because the advice works. Don’t take our word for it — try it.

18-24 months let go of the addiction to socializing with toxic people.

36 months do a ruthless self-inventory that includes where you were emotionally and socially before you went low to no contact with problem people.
Dette var en svært god og viktig artikkel, og alt her stemmer med mine erfaringer. Selv begynner jeg nå å komme meg etter 24 mndr., har sagt hasta la-vista til de fleste, samt har utviklet en meget lav toleransegrense for psykopatiske bøller.

Å fotografere de to siste himmelengene på jorden

$
0
0
Våningshuset i Grythengen med Holmstadengen til høyre i bakgrunnen.

-Wikimedia.

Etter middagen kom jeg til å lese en artikkel om å fotografere de to siste kvite neshornene i verden.

- Photographing the Last Two Northern White Rhinos on Earth

Umiddelbart forstod jeg at mitt oppdrag er det samme, å fotografere de to siste himmelengene tilbake på jorden, hvorpå jeg med et stikk av dårlig samvittighet tok kameraet og stakk ut, for å utføre min plikt. Tre fotografier til ble det av engene i kveld.

Himmelengene representert ved herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns døtre, slik de danset sammen i sin livskraftige ungdom, i pur livsglede. Nå er engene glemt av alle, ikke æret av noen, klare for å forlate vår verden og vårt kollektive minne.

De hovdetroende vil kjenne en stor lettelse over dette.

De to himmelengene har hatt et langt og rikt liv sammen, der de holder hverandre så varlig i hendene etter Olterudelva, men ble i alderdommen sviktet av alle, slik det gjerne går til slutt for de som har gitt alt. Men ikke kun engene, men også hele kulturmiljøet de var en del av, er i ferd med å forsvinne. Det hele er et uendelig tap for verden, da man her fant Europas mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda - Helgøya - Furnesfjorden.


Dessverre er det ingen lenger som husker himmelengene i sin ungdom, eller som forstår hva de var. Husmannstroen selger ikke lenger, den er kun for reaksjonære hatister. Nei, det er Hovdetoppen, tempelhøyden for den nye hovdetroen, alle etterspør i dag. Det er da mye bedre å være gud enn å tjene Gud, lyder budskapet fra Hovdetoppen, og Mjøslandets barn er lutter øre og danser i pur glede rundt Hovdetoppen, denne herlige, skinnende gullkalven midt i Gjøvik by.

Så jeg er alene i min sorg over engene, som snart trekker sitt siste sukk, uten at noen merker at de to siste himmelengene i verden ikke lenger er blant oss.
There’s no difference whatsoever between a soldier freaked out in a stressful, arguably profoundly toxic human environment and what an emotionally sensitive and native emotional intelligence capable child finding themselves being held hostage in a war zone at home. The mind notices the horror. Until it’s allowed to process the trauma exposure in a meaningful way and to physically be allowed to escape the profoundly anti-social and toxic environment, C-PTSD will increase — never abate. - Adil Nawaz
Himmelengene er forgiftet, dette er ikke lenger de grønne enger, derfor må engenes døtre berges vekk fra sin arv, slik at de ikke vil dø sammen med dem.

Når engene er borte, er også Mjøslandet borte...

Dystopiens seier over Prøysens land

$
0
0
De siste 100 år har den vestlige kultur gått baklengs inn i framtida, og vært besatt av å skape Dystopia, selv om man ikke bør benytte ord som skape, men dekonstruksjon, hvor man har dekonstruert våre forfedres La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»). Dette var vår sivilisasjons høydepunkt, og ikke minst her i grenda nådde La Belle Époque uante høyder, med emissær M.J. Dahls komme over Totenåsen i 1892.

Selv har jeg forsøkt å dokumentere de siste rester av denne tiden her i grenda, før de svinner hen, og ønsket å få en stilling i min gamle bedrift for bedre å kunne utføre min gjerning. Dessverre blir man ikke akseptert i vår tid, hvis man ikke aksepterer troen på at Fremskrittet er en rett oppadgående linje, som leder like inn i Singulariteten. Så nå står jeg alene og forlatt, uten inntekter og sosioøkonomisk posisjon.

Her følger en forunderlig video fra La Belle Époque i Paris, hvor begrepet ble skapt:


Men selv om jeg står alene på Toten og i Mjøsregionen i min kamp, hvor Prøysens ånd sakte men sikkert kveles litt for litt, dag for dag, står jeg på intet vis alene i verden. Det svenske Arkitekturupprøret har oppnådd stor tilslutning, og David Brussat er i ekstase over den nye boka til James Stevens Curl, om hvordan vårt Dystopia ble til. Forunderlig er det at den skjønne tiden ble etterfulgt av et slikt forfall!

Brussat har laget til en egen hjemmeside for Making Dystopia  -The Strange Rise and Survival of Architectural Barbarism, av James Stevens Curl.


This post serves as the official announcement that I have posted on my blog a new page – as in the “Home” page or the “About the author” page or the “Lost Providence” page. That is, I posted it but it is not a post. Rather it is a permanent section of the blog itself. It concerns the book Making Dystopia, a comprehensive history of modern architecture by the architectural historian James Stevens Curl, published in 2018 by Oxford University Press. The page reflects the importance I place in the prospects for this book and the shift it might initiate in the revival of traditional architecture.

On the Making Dystopia page there is an introduction to the book and there are links to sites where the book can be purchased, and then there is a list of reviews of the book. Readers may feel free to send me news of reviews that I have left off the list, or suggest other material that might be of interest to readers. I may be reached at this email: dbrussat@gmail.com.

I will forgive any reader who, on his way to the Making Dystopia page, stops in at the Lost Providence page. When you are finished reading the Making Dystopia page, feel free to plunge back into the Home page and read more posts, many of which lately have been about Making Dystopia. No doubt they will help you fill up the down time between Christmas and New Year’s. - David Brussat
Med dette vil jeg ønske PermaLivs følgere et riktig godt nytt år! Så får vi tro neste år kan bli litt mindre dystopisk enn inneværende, og at flere vil slutte seg til kampen mot Dystopia, for en retur til våre forfedres La Belle Époque.

***

Godt er det å se ei slik bok, "Making Dystopia" av James Stevens Curl, på tampen av et år hvor dekonstruktivistene har halt i land ufattelige seire. Her i Mjøsregionen har dekonstruktivistene i løpet av de siste år lagt beslag på Furnesfjorden med Buchardts fallossymbol, de har tatt Østhøgda, Mjøslandets tak, med nye Rausteinshytta, samt at de i høst har høvlet ned Hovdetoppen i Gjøvik, for å lande et dystopisk UFO-Hotell på byens hellige fjell, som vil dominere hele byen og skinne lik et narsopatisk fyrlys over halve Mjøsregionen. Prøysens land har falt, hans ånd har forduftet, og engene til Bedehuslandet forsvinner snart de også.


Men, som Brussat påpeker, uten en retur til våre forfedres byggetradisjoner har vi ingen framtid, hvilket er helt sant, da dekonstruktivismen i sin kjerne er narsopatisk og inhuman.
I would like to thank all readers of the this blog, including those who might retain, if that can be imagined, some skepticism toward the classical revival, and who, as they keep on reading, may begin to see the reason behind the prospect that a return to tradition in the design and construction of houses, buildings, cities and towns can assist an efflorescence of traditional cultural revivals, artistic and otherwise, musical, both classical and folk, figurative sculpture and painting, along with the rise of a more humane back-to-basics sensibility, a smaller scale in every human endeavor, and a greater humility in the advancement of science and technology – that all this could actually bring a happier, lovelier world of greater fulfillment, greater sustainability and greater capacity to come together and solve, in an atmosphere of hope uplifted by beauty, the local, regional, national and global problems that we all face, and ponder at this time of year.
Bedre kan det ikke sies!

- Blessings be upon readers

Making Dystopia  -The Strange Rise and Survival of Architectural Barbarism, av James Stevens Curl.

  • A significant new critique of Modernism from distinguished architectural historian James Stevens Curl, and a major contribution to urban and architectural studies.
  • The story of the advent of architectural Modernism in the aftermath of the First World War, its protagonists, and its astonishing, almost global acceptance after 1945.
  • Argues that the triumph of architectural Modernism has led to massive destruction, a waste of resources, and the elimination of all decoration and choice.
  • Based on prodigious research, it draws together a vast range of material and includes original drawings by Stevens Curl.

Hovdetoppen - Why Modern Architecture SUCKS

$
0
0
A word of warning, though: if you wish to maintain your cultural respectability, it is absolutely essential that you don’t say any of this out loud. If you must make a point about the deficiencies of the contemporary urban environment, then make sure that you blame the planners or motorists or just about anyone but the architects. After all, you wouldn’t want to end up like Sir Roger Scruton, would you?

The code of silence of the haute bourgeoisie has served the professions well, and the architects most of all. It’s why our politicians are so reluctant to talk about beauty – and why, when they occasionally do, they quickly lose their nerve. What the worship of ugliness can’t do, however, is make beautiful buildings disappear or stop the rest of us from gathering in their awesome presence. When our untutored eyes behold the greatness of Notre Dame and then flick to, say, the Pompidou Centre, the combined might of the cultural establishment cannot stop us from drawing the obvious conclusion.

Any other profession would be embarrassed to be overshadowed by the accomplishments of their forebears. Imagine if medical treatments had been more effective a hundred years ago? Today’s doctors would be mortified. Or what if the computers and mobile phones of the previous decade were considered to be faster and more fashionable than today’s gadgets? The alpha-geeks would blow a fuse.

Today’s architects, however, have to endure the general public’s enduring love – indeed, reverence – for buildings built centuries and sometimes millennia before the modern age. And it’s not as if this appreciation of old architecture is limited to its historical value. People will pay tens of thousands of pounds extra to live in a Victorian or Georgian house as opposed to contemporary dwelling. If Le Corbusier was right and a house really is just “a machine for living in”, then it seems that the architects of old built better machines than their 21st-century counterparts. - Peter Franklin

Paul Joseph Watson has every reason to be angry, and so have we all if what he says is true, and every word is true. One need not accept his verdict on modern art in order to accept his verdict on modern architecture. His discourse thankfully includes clips from such generally less pottymouthed thinkers as Prince Charles, Roger Scruton and James Howard Kunstler. (Coincidentally, the latter two blurbed my new book Lost Providence.)
Toward the end of the video, Watson expresses this overarching truth about our era: “In an age of ugliness, a work of beauty is an act of defiance.” He concludes, “We must never accept ugliness as a form of beauty.” Enjoy. - David Brussat
Føler du deg maktesløs kan det kanskje hjelpe å kjøpe ei t-skjorte med Arkitekturupprorets logo på, som en liten, stille protest. Bestill den her.

- Making the Garden — Christopher Alexander

Etter å ha levert barna i dag tidlig stakk jeg en tur oppom Eiktunet for å nyte morgenkaffen til den flotte utsikta, som jeg så ofte har gjort det under min tid på Gjøvik. Men nå er det ikke lenge igjen før jeg ikke lenger kan gjøre dette, og jeg vil heller ikke igjen kunne spasere opp på Hovdetoppen for å finne ro for sjelen. Aldri igjen vil jeg kunne skue opp mot Hovdetoppen, da utsynet av UFOen vil gjøre meg syk. Hele mitt liv vil jeg, hvis jeg flytter tilbake til Gjøvik, være dømt til å gå med bredbremmet hatt og stirre ned i asfalten. Aldri igjen vil jeg kunne løfte blikket, fordi uansett hvor man er i denne byen, vil man se UFO-Hotellet på Hovdetoppen.

I Oslo kan man tross alt leve hele livet på Grünerløkka uten å ta turen ned til Barcode, slik at man slipper å bli psykisk syk og utmattet, men UFOen på Hovdetoppen er man som gjøvikenser dømt til å leve med uansett, da toppen ligger midt i byen.

Gjøvik var toppenes by, mens Oslo var fjordbyen. Fjordbyen Oslo fikk ødelagt sin karakter med finanselitens nyrike tannglis mot Oslofjorden, mens Gjøvik vil miste sin karakter med UFO-landingen.

Om sommeren, når flomlyset i Hovdebakken ikke står på, ligger Hovdetoppen lik en mørkets øy i byen. Hovdetoppen, en øy for mørke, stillhet og refleksjon. Vi trenger disse verdiene mer enn noensinne!

I tillegg til UFOen på toppen kommer det en ny, liten suburb i solhellinga til toppen, der de nå hogger, og denne er selvsagt regulert for funkisboliger😫

-Flickr.

Husmannstroens land

$
0
0
Gården Grythe som Grythengen var en husmannsplass innunder. Husker fremdeles Anna som bodde her, ei lita mørk dame med falkeblikk og ørnenese. De hadde deilige glassepler i hagen, som vi barna brukte å stjele av på veg hjem fra skolen. Da kom hun gjerne ut med ei bøtte epler og mente det var bedre å få enn å stjele. Men vi tjuvradder fortsatte å gå på epleslang, uforbedrelige krapyl som vi var.

-Wikimedia.

Utsyn mot Grythe og Øverskreien fra beitemarka i storgarden Holmstad.

-Wikimedia.

Interessant! Husk allikevel at også husmannstroen var et resultat av misjon. Men her var det snakk om nærmisjon, hvor en husmannssønn kom til husmannssønner, og slik gav identitet og fellesskap til disse menneskene, som nettopp hadde blitt frie fra sine husmannslenker. Husmannstroen over Totenåsen var en av landets fineste allmenninger! Etter denne kom moderniteten, og med moderniteten gikk vi fortapt, sammen med verdens mektigste kulturlandskap. - PermaLiv

Shades of Grey above Mjøsa

$
0
0

The light above Lake Mjøsa is quite famous among painters, and I as a photographer appreciate it as well. This morning I was in a hurry and only had my old 70D, but still could not resist to jump out of the car to make a few shots of these grey skies, reflecting the light from Lake Mjøsa, passing by Kapphøgda. For landscape photography this camera is quite hopeless, you can't lift shadows a single bit or change exposure in post, and too it has become strange not to see the histogram in the viewfinder. It has nice skin-tones thou in jpeg. But is it still worth it to replace it with the upcoming 90D this autumn? To hopefully have a proper back-up camera to my a7III?

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Gullstjerne ved Lenaelva

Veis x3

$
0
0
Anemone ranunculoides by Lenaelva River.

-Wikimedia.

Kjøpte MC11-adapter fra USA i vinter, ikke særlig lurt, da garantien kun gjelder i Nord- og Sør-Amerika, samt at med toll ble prisen omtrent den samme, tror jeg sparte 500 kr. Trodde den kunne ha fått en skade etter at svigermor reiv ned fotohylla mi, men ser ut til at dette har gått bra. Oppdaterte den med nyeste fastvare rett før påske.

Benytter denne med min eldgamle 100mm macro EF-linse, som jeg kjøpte til min EOS 650 i tenårene, den første EOS'en. Autofokusen kviner og går nesten som en motor som holder på å skjære seg, så kuttet ut denne i dag og begynte å benytte fokus-peaking manuelt. Litt rart å forholde seg til, men man får full kontroll på hvor det er skarpt.

Har ikke benyttet denne linsa noe særlig, da den ikke gav så veldig gode resultater på min EOS 70D, dessuten fant jeg ut i vinter at man ved APS-C og crop-faktor forstørres urenheter i linsa 160%. Så nå som jeg kjører den på fullformat igjen kommer den nok bedre til sin rett.

Fotograferte i dag i kraftig sollys, men linsa synes å takle dette bra, med fin kontrast og dype farger. Dette er en fordel, da man i dagslys får så høye lukketider at man ikke trenger å bekymre seg for vind. Synes resultatene ble såpass oppmuntrende at det nok kan hende jeg kommer til å oppholde meg vesentlig mer enn planlagt i blomsterenger og vegkanter på Toten i sommer.

Hepatica nobilis.

-Wikimedia.

Anemone nemorosa.

-Wikimedia.

Å leges fra emosjonelt misbruk

$
0
0
Adil Nawaz har skrevet den absolutt beste artikkelen jeg har lest til nå om å heles etter emosjonelt misbruk. Alt stemmer! Tidsperspektivene. Hvordan man må kutte kontakten med alle som støtter misbruket, det være seg passivt eller aktivt, samt enhver som har frivillig sosial omgang med mennesker med narsopatiske trekk. Som regel må man si farvel til all familie og slekt etter emosjonelt misbruk, samt at man bør anta at ca 20 prosent av befolkningen er sekundærpsykopater, i stor grad viljeløse, flygende aper.

Selv om du er slått til jorden og føler du aldri kan reise deg igjen, kommer en ny vår, etter at alle bånd til misbrukeren og enhver som har kontakt med denne eller ikke aktivt har støttet deg, er brutt. For ofre av emosjonelt misbruk varer vinteren i gjennomsnitt tre år.

-Wikimedia.

Hvordan man skal hanskes med emosjonelle misbrukere, er ikke godt å si, samt hvordan man skal få bukt med dem? Som Anita Sweeney hevder, bør alle ha rett til å forskånes fra narsopatene:
Jeg vet ikke hvordan vi skal håndtere disse individene på sikt, når mange nok skjønner hvem de er. Jeg er opptatt av at de IKKE skal få skade flere barn og voksne i det skjulte mens de smiler uskyldig til verden og går blant oss som ulv i fåreklær. Mitt personlige ønske er at disse individene faktisk ikke får fritt leide i våre samfunn og skal overvåkes 24 timer i døgnet. Vi har like stor rett til å vite hvem narsopatiske overgripere er, som for eksempel, pedofile som har begått overgrep. Vi har rett til å beskytte oss mot skadelige individer som med viten og vilje og gjerne sadistisk tilfredsstillelse, ødelegger andres liv. - Anita Sweeney
Min erfaring er at det ikke nytter, ja rett og slett er livsfarlig å være overbærende med disse skapningene. Man må enten flykte eller være nådeløs, her gjelder ingen mellomting. Og husk, de vil aldri forandre seg en tøddel!

Men dette er konklusjoner man kommer til først etter å ha blitt overkjørt av narsopatiske bøller, og da er det i første omgang for seint, hvor man først må gjennom helingsfasen, som vanligvis tar tre år. Med god kunnskap om temaet kan man regne med at man trenger noe kortere tid, før man etterpå kan fortsette livet som et sterkere og klokere menneske, hvor man erkjenner at disse monstrene går løs i samfunnet, samt at man værer teften av dem på lang avstand, slik at man kan legge en strategi for å unngå å bli misbrukt igjen.

Derfor, studer nøye og les flere ganger denne fremragende og særdeles viktige artikkelen av Adil Nawaz!

- Why the brain cannot stop thinking about Abuse or Abusers after trauma exposure

Utdrag:
On average 18-24 months is the base time one needs to physically stop talking to and to stop reading material from someone who is Cluster B and from their social support network in order to have the Fight or Flight and or nurtured Freeze mechanisms disengage. We tell people to go low to no contact with their primary Abuser and with any of that person’s contacts — even if you knew their support people first — and recommend giving yourself 36 months of daily reading of Narcissistic Abuse material before making any decisions about how to feel about yourself after being traumatized socially or experiencing having been socially victimized.

Why do we make such a strange recommendation as to get away from toxic people and to give your body time to settle down and to heal?

Because the advice works. Don’t take our word for it — try it.

18-24 months let go of the addiction to socializing with toxic people.

36 months do a ruthless self-inventory that includes where you were emotionally and socially before you went low to no contact with problem people.

Chart your health and emotions as well as any experiences with hooveringyou encounter during the mindful healing process. Realize that what you are essentially doing is grieving the loss of relationship with people who are still alive as if they all died.

That can be overwhelming if you know you need to nix your relationship with nearly everyone you know personally who is related to you and or with all the peers you self-selected when you were acting and thinking like a compulsively self-destructive and “willing to enable social abuse” type of person.

Hence… give yourself 18-24 months to withdraw your social attention from toxic peers. Start with the bullies and work your way down the list using sorting hat features — bye bye to ASPD and groomed Narcissistic People first. Let go of the people suspected of BPD second. Then, make your decision about how to handle any social relationship with Histrionics.

Sort them like you are the Sorting Hat in the “Harry Potter” book series.

Physically violent? Out damn spot.

Socially violent? House of Slytherin.

Get them gone! But don’t just oust them and not bother to learn about how to spot early warning signs that someone you meet is socially competitive and likely to situationally harm or to mistreat other people in order to produce a deliberate impact or because they are used to acting anti-social on an emotional whim without social consequence.

If you needed someone to give you permission to eliminate contact with people who harm you or upset you on purpose or on accident, consider it given.

Anti-Dahl & Hufsa.

Relatert


Viewing all 4076 articles
Browse latest View live