Quantcast
Channel: PermaLiv.MyPortfolio.com
Viewing all 4057 articles
Browse latest View live

Mjøsvandring ved Balkeåsen

$
0
0
Endelig fikk jeg gått turen nedom Balkeåsen ved Mjøsa👍

Det ble ikke store morgenrøden, kun et lite rødskjær som forsvant altfor raskt. På kvelden var det imidlertid helt fantastisk. Dette ble et godt bilde, dessverre glemte jeg å skru av sensorstabiliseringen (IBIS), slik at det ble bitte litt uskarpt på 200% forstørrelse. Uansett, dette er en fin plass for slørete morgenbilder, selv om det ikke helt kan sammenlignes med de fantastiske rullesteinene ved Vålerkysten, som Jørn Bøhmer Olsen er så kjent for.

-Wikimedia.

Etter den lille morgenrøden ble det raskt grått. På dette bildet har jeg klart å sette blenderen på f5.6, så det ble litt vel uskarpt i forgrunnen.

-Wikimedia.

Mot Stangelandet.

-Wikimedia.

Her er nesten like mye gråstein som i Øverskreien:-)

-Wikimedia.

Naturlige grånyanser.

-Wikimedia.

Plutselig brøt det gjennom noen solstråler.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Generelt er jeg ikke så begeistret for abstrakt kunst, men må si at Innlandets dronning er en mester med tåkemalepenslene sine;-)

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Endelig et sylskarpt bilde tatt håndholdt på Auto ISO Shutter Speed Standard. Ja, jeg er nok helt standard jeg, og ikke som Mark Gailer, som skyter knallskarpt håndholdt på Auto ISO Shutter Speed Slower. Men alle kan ikke være best😕

-Wikimedia.

Hovinsholmen utenfor Helgøya, lenge siden jeg har vært der nå, men husker det var noen fine gravhauger og mektige furuer der. Får prøve å få tatt turen igjen.

Fotografiet ble ikke helt skarpt, men her brukte jeg det stødige Bøverbru-stativet mitt, og er sikker om at IBIS var slått av, så kan ikke forstå annet enn at det må være atmosfærisk turbulens som har slått inn. Skal se om jeg får skarpet det opp i morgen, kanskje med litt dehaze over holmen? Uansett må man opp på 200% forstørrelse for at det skal bli plagsomt.

-Wikimedia.

Endelig framme ved Sundvika fuglereservat ved Lenaelvas utløp, hvor jeg nyter en velfortjent kaffekopp til utsynet av Helgøya og Hovinsholmen. Det var en fin vandring, kunne gå helt i fred uten å treffe et eneste menneske, kun noen fossekall som fløy fram og tilbake holdt meg med selskap. Bedre kan man ikke ha det!

-Wikimedia.

Bi litt på Bilitt

$
0
0
Stoppet en liten tur på Bilitt i kveld, hvor økofilosof Nils Faarlund bor, samt hvor Nettums-slekta holder til. Deres stammor kommer fra Grythengen, min tippoldefars datter, og de ser rett opp til denne gamle husmannsplassen hvor de stammer fra. Tro om de noen gang skjenker den en tanke?

Med det nye kameraet har jeg blitt svært glad i Toten-vinteren, det er litt lite å operere med hansker, men synes det tegner vinterlyset fantastisk. Bildene blir så mye renere om vinteren, da det er så mangt som er skjult av snøen, hvor det er formene og lyset som trer fram. Fotografiene er tatt håndholdt.

Grenda mi er den som strekker seg lengst opp mot Totenåsen. Dette var bedehusgrenda, hvor Totenåsens apostel første gang kom til, da han vandret over åsen fra Hurdal på slutten av 1800-tallet. Han frelste Totenåsen og halve Toten, ja, det var ikke mye om å gjøre på at han frelste hele Mjøslandet.

Her ligger de vidunderlige engene, Mjøslandets høylys, men de har sloknet, de er utbrent, fordi vi eksponerte feil. Nå har Mjøslandet tapt høylysene sine, vi har derfor tapt landskapsbildet vårt, da et landskap med utbrente høylys har mistet sin verdi.

Men ingen tenker over dette i dag, vi har blitt for opptatt med vårt, slik at vi har mistet det store bildet av syne.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Full Moon above Lake Mjøsa

Le Corbusiers profeti

$
0
0
"Det trengs en revolusjon i verdens matvareproduksjon, men den må komme nedenfra og den må rette seg mot de samme kapitalkreftene som nå sier at de skal frelse oss."

Min oldefars stabbur.

-Wikimedia.

Ja, sist gang var det Totenåsens apostel som skulle frelse oss, nå er det monopol-kapitalistene, og jeg sitter her i bedehusgrenda, i den første av engene, og orker ikke å gå ut og sette så mye som en settepotet. Selvsagt, det er tele nå, men det blir det samme når våren kommer, historiemaleriet mitt er stein dødt. Å male videre på det er plent umulig, det har frosset til is av modernitetens krefter.

- Gunhild Stordalen og hennes EAT-milliardærer

-Wikimedia.

Men det er det samme med Toten, Totenpark-prosjektet har kvalt Toten fullstendig, siste sjanse til å berge Toten var i 2015, hvor jeg skrev "Skreia er tapt i mitt hjerte". Nå er all urban og rural kultur utradert, kun en suburban kvasi-kultur er tilbake. Vi har nådd fullendelsen av Le Corbusiers profeti:
"By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid … nok for alle." - Le Corbusier, 1935
Nå ligger det børstekalkun-hauger overalt i kulturlandskapet, og mennesker raser rundt i landskapet i bilene sine dagen lang, i et liv preget av ekstrem soning og funksjons-segresjon.

Og det er ikke lite som har gått tapt! Resten av bygde-Norge er ingen ting ifht. det gamle Toten, bare mjøslyset alene er nok til det. Ja, heller ikke Toscana, som alle påberoper seg å være en lokal versjon av, kunne måle seg med det gamle Toten. Noen vil kanskje kalle det flåseri, men jeg mener det av hjertet. Her er Mjøsa bredest, Totenåsen, med alle sine bekkedaler ned mot bygda, hvor grenda mi etter elva fra sagnomsuste Tjuvåsen, den grenda som når høyest opp mot åsen, hvor engene ligger, hvor Totenåsens apostel først ankom, er den mest unike, her åler Lenaelva seg gjennom kulturlandskapet, med sitt vinterslør, storgardene etter Balkehøgda, de mange husmannsplassene, de mange sætrene, alt tapt.

-Wikimedia.

Med dette gikk ikke kun Norges rurale sjel tapt, men hele Europas rurale sjel. Totenpark-prosjektet, utformet av den amerikanske bilindustrien, kvalte alt. Hver gang jeg svinger opp til enga mi og ser opp til naboenga, hvor Totenåsens apostel satt og så i stor "byrgskap og kjærleik" ned til enga mi, hvor apostelen han hadde kjær holdt til, får jeg en klump i halsen. Når jeg møtes av stabburet til min oldefar, som har 100-års jubileum neste sommer, ligger tårene i øyekroken.

Her er ingen kultur tilbake, ingen stolthet, ingen identitet, all urban og rural kultur er vasket vekk, det har blitt sterilt. De unge, vakre kvinnene kommer til å flykte fra Toten, hvordan skal de kunne leve her uten en urban landsby, som Tolfa? Det er umulig. Når de unge kvinnene flykter, blir hele Toten til slutt kjøpt opp av den globale agro-industrien, på samme vis som svartjords-beltet i Ukraina. Jorda her er like fruktbar som der.

Kommune-administrasjonen er en "safe space", de tåler ikke å utsettes for synspunkter som utfordrer Totenpark-prosjektet deres, og mitt synspunkt er at de er splintrende gale. Seinest i går ble jeg sjokkert over det enorme, sterile, modernistiske, dystopiske leilighets-prosjektet de bygger opp ved innkomsten til Lena-gata nordfra. Noe så deprimerende og identitetsløst:-( Samt det nye gamlehjemmet, enormt og dystopisk, hvor man samler alle de gamle gamlehjemmene, hvor de eldre sopes opp og plasseres på denne mega-institusjonen, istedenfor å være en ressurs i nærmiljøet.

-Wikimedia.

Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å sette en eneste settepotet eller å delta i en eneste kulturell aktivitet. Det eneste som gir meg mening er kameramalerpenselen, med hvilken jeg forsøker å samle de siste lysstråler fra det gamle Toten, før agro-industrien kommer og legger alt under sine vinger.

http://permaliv.blogspot.com/2019/01/bi-litt-pa-bilitt.html

Den forunderlige mjøståka

$
0
0
Ja, denne mjøsskodda, det er noe forunderlig med den, som var den en levende organisme. Den sveller og krymper, danser og svinser, der den konstant endrer form og farge. Noen ganger danner den liksom store isberg over Mjøsa, andre ganger kryper den innover totenlandet, hvor den legger seg lik et brudeslør over lavlandet. Andre ganger sveller den ut og når helt opp til Holmstadengen og enda lenger. Ofte går det et skille omtrent her ved enga mi, et slags grenseland.

Jeg tror man kunne gjort en hel fotokarrière kun på mjøsskodda. Men det er så mye å fotografere her på Toten og i Mjøsregionen. Føler at det haster nå med å forevige det siste lyset av våre forfedres skjønnhet, før det svinner hen, likesom korallrevene. Dessverre, innlandsfolket har mistet all jordnærhet, og jeg tror at vi kommer til å ødelegge alt, absolutt alt, og at global-kapitalistene til slutt kommer og legger alt under seg, hvor vi alle ender opp som slaver for agro-industrien, med unntak av en liten elite, eller den nye adel.

Hvordan jeg skal klare meg, vet jeg ikke? Men dette er en gjerning som må gjøres, før det er for seint. På siste styremøte i min gamle bedrift forsøkte jeg å forklare hvor viktig dette er, og at de burde etablere en foto-underavdeling for min gjerning, slik at jeg kunne ha faste inntekter og utgiftsføre alt kamerautstyret, printere og redigerings-programmer. Dette ble mitt siste styremøte.

Men jobben må utføres, selv om knappest noen ser poenget i å ivareta våre forfedres storhet gjennom fotografiet. På samme vis som vi har plikt til å forevige det yrende livet i korallrevene, før de forsvinner. Et vitnesbyrd for kommende generasjoner.

Ja, et vitnesbyrd er det. Da vi fremdeles hadde bedehus her i grenda, brukte det å være vitnesbyrd, hvor de som følte seg kallet, ble oppfordret til å vitne. Så slik er det, jeg kan ikke la være å dele mitt vitnesbyrd, hvor kameramalerpenselen vitner om det gamle Toten, som nå snart er borte. Ikke minst Bedehuslandet over Totenåsen.

Dessverre strekker ikke tiden til og jeg begynner å bli gammel. Fotografering er et enormt emne, de nye kameraene er utrolig kompliserte, samt ikke minst redigerings-programmene. Har lenge tenkt å lære meg Capture One, men nå begynner jeg å undres om jeg ikke bør satse på Darktable, da dette er et "commons". Adobe går med hundrevis av millioner i overskudd, og man føler man blir blodsugd. Så kunne vært morsomt hvis vi fotografer fikk et skikkelig alternativ, som er vårt!

"Darktable imponerer som gratis fotoapp"

Skal se om jeg får lagt til noen flere skodde-bilder her fra Innlandets dronning etter hvert. Ja, dette er hva mjøsskodda er, et dronningslør. Vi burde hatt større respekt for vår dronning og Prøysens land.

Man samme hvor heslig vi mennesker lager det til her rundt Norges innlandshav, sløret vil vi aldri klare å rive av vår blå dronning. Sitt slør vil hun bære med stolthet og verdighet, for all evighet!

-Wikimedia.

1 million for PermaLiv

$
0
0
Det ble kun ett foto fra million-dagen, tatt ved Lenaelva nedenfor skøytebanen på Skreia. Her har blitt godt fiske igjen, ikke minst av harr, men man kan også få riktig fin ørret. Lenaelva snor seg gjennom hele Østre Toten, og har en svært rik kulturhistorie etter sine bredder.

-Wikimedia.

Så ble millionen passert. Ikke mye sammenlignet med f.eks. Peter McKinnon, en fotograf som skaffet seg over 1 million følgere på under ett år, og nå lever godt på annonseinntekter. Selv genererer jeg kun 5 kr. i annonseinntekter per måned.

Begivenheten skjedde 22. januar 2019.

Pageviews today
194
Pageviews yesterday
960
Pageviews last month
9,533
Pageviews all time history
1,000,000
Followers

Publikum er som følger:

EntryPageviews
United States
481244
Norway
204902
Russia
59702
France
52342
Germany
36671
Ukraine
27556
South Korea
6020
India
5405
China
4491
Netherlands
4128

Men man får satse videre, og en dag kommer kanskje gjennombruddet? Nå framover vil jeg prioritere å skaffe meg en vidvinkel, et lite stativ, samt filtre.

- NEUTRAL DENSITY FILTERS | ALL YOU NEED TO KNOW

Så vi får tro det snart kan bli slørete elvebilder fra Lenaelva i vidvinkel😌 Retter en særlig takk til min ene supporter, Achsel Ford, som har vært en god støttespiller!

Begivenheten ble feiret med at jeg åpnet den organiske vinflaska (Lupi Reali - Montepulciano D'abruzzo - Italia - 2015) jeg fikk av Store M i lommetunet vårt, så en takk til ham også👍 Store M og Lille M, de var flotte folk, empater av første rang. Var alle som dere, da ville vi fremdeles vært blant dere💞 (tunhjerter).

Nei, tror du ikke tre av mine favorittfoto-vloggere feirer begivenheten sammen med meg, ved å publisere hver sin nye video🙌




Burde skaffe meg noen foto-venner!

Den andre Gjøasteinen

$
0
0
Nordliasteinen eller Steinslisteinen var den andre steinen Gjøa på Tjuvåsen kastet etter Hoffkirka, denne gikk for langt, Majersteinen for kort.

Har tenkt å bli flinkere til alltid å ha med kameraet, da det som regel er når man ikke har med kameraet, at de aller beste motivene dukker opp. Dette er et slikt tilfelle, hvor jeg plutselig la merke til hvor godt Nordlia-steinen gjorde seg med nysnø, hvor jeg bråstoppet bilen i busslomma, rullet ned vegkanten og skjøt dette bildet fra hofta, før jeg løp opp igjen for å komme tidsnok til å hente kona, da hun ikke liker å måtte vente.

I tillegg er steinen halvt dekket av kratt om sommeren, så den kommer virkelig bedre til sin rett med litt vinter til.

-Wikimedia.

Under redigeringen av dette fotografiet kom jeg til å tenke på at egentlig går det en akse mellom Nordlia-steinen, Hoff kirke, Majersteinen, Grythengen, Holmstadengen, Olterudelva og Tjuvåsen, hvor Gjøa holdt til. Engene er de brukene som er tettest knyttet til den myteomspunnede Tjuvåsen, da disse to elvebrukene som ligger hånd i hånd etter Olterudelva, som etter min mening burde kalles Tjuvåselva, er så tett sammenvevd med den åskulturen Totenåsens apostel skapte for åsfolket, en kultur jeg i dag er den siste til å verdsette og forstå.

Derfor var engene Mjøslandets høylys, da de var så sterkt knyttet til denne gamle kulturelva fra Mjøslandets tak, Totenåsen. Nå har vi tapt høylysene våre, og med dette har mjøslandskapet mistet sin verdi. Ja, hele Europa har mistet sin viktigste rurale arv. Jeg vet hva jeg snakker om, da jeg har reist med tog både gjennom Toscana og Transylvania, områder som mange mener er Europas siste rurale kjerneland. Og de har rett, da man i disse områdene fremdeles har en intakt rural kultur, noe man ikke lenger finner rundt Mjøsa. Men sann mine ord, selv ikke Transylvania eller Toscana kommer opp mot det gamle Toten, som jeg forsøker å fange de siste lysstråler av med kameralinsa, før de forsvinner. Det gamle Toten var vanvittig, ufattelig, spektakulært! Nå tapt for alltid...


"Særlig mislikte trollfolket lyden av kirkeklokker, og i Hoff kirke, som ligger 12 kilometer unna Tjuvåskampen, var det nesten håpløst å få ei kirkeklokke til å henge i fred. Gjøa passet nemlig på, og kastet store steiner på kirketårnet til det ble ødelagt. Da lånte Hoff kirke kirkeklokke fra ei anna kirke og hengte den opp ute på kirkegården. Slik mistet Gjøa makta over kirketårnet sitt, og Hoff kirke kunne omsider ringe med kirkeklokkene sine. Da ble Gjøa så sint at hun tok tak i en diger kampestein og kylte den avgårde mot kirkeklokken. Men den kom bare halvveis, og landet på jordet på gården Majer i Lensbygda. Majersteinen blir den dag i dag kalket hvit en gang i året, så det skal gå godt med buskapen på gården. Det ene året steinen ikke ble kalket, ble hele buskapen angivelig funnet død på båsen, og skikken ble tatt i bruk igjen. Gjøa ga seg ikke med det, og kastet en ny kampestein mot kirkeklokkene. Denne gangen tok hun i litt for godt, og steinen gikk altfor langt, helt til storjordet på Steinsli. En annen versjon av fortellingen sier at Steinslisteinen egentlig var myntet på Ringsakerkirka, men ikke gikk langt nok."

Relatert


Majersteinen og gravhaugen

Kloakkens forbannelser

$
0
0
Disse voldsomme, sentraliserte gjennomstrøms-systemene tar fra kulturbærerne all stolthet, verdighet og identitet. Totenpark-prosjektet fokuserer kun på komfort, som er kjernebudskapet i den suburbane ideologien, og ikke på menneskets trivsel. For fremskritt, det er menneskets trivsel det, slo vår kjære Knut Hamsun fast.

Ingen har noen som helst rett til å bo i hver sin McMansion i kulturlandskapet på Toten, for å konsumere dette, uten å være del av det. Toten har blitt McMansion Hell. Dette som var det absolutt, uten sammenligning, mest unike rurale området i Europa. Ikke engang Toscana og Transylvania nådde opp mot det gamle Toten.

De som ikke er kulturbærere av kulturlandskapet, skal leve urbant, i middelalderske, urbane landsbyer!

-Wikimedia.

Stakkars Mjøsa og Sundvika naturreservat! Tok dette fotografiet av Skreia renseanlegg på lørdag, som brant ned til grunnen rett før jul. Ja, de siste årene har kommunen gravd noe voldsomt for å eliminere alle de lokale renseanleggene, med det resultat at all møkka nå går rett i Mjøsa :-( Trolig tar det minst ett år før nytt renseanlegg er på plass.

- Bæsj kan bidra til antibiotikaresistens i naturen

Legg også merke til den fryktelige fyllinga kommunen har lagt ut i naturreservatet. Så utrolig stygt, ifht. så fint det er på andre sida av Lenaelva, med et skikkelig deltalandskap med piletrær. I tillegg var det forrige renseanlegget definitivt ikke noen skjønnhet, og det nye blir neppe heller noen berikelse i kulturlandskapet. Når jeg fotograferer oppe fra Balke kirke, legger dette renseanlegget store begrensninger, da man må komponere slik at dette blir skjult bak trær o.l. Her har jeg lagt det bak ei stor furu.

Renseanlegget ligger gjemt bak furukrona til høyre i bildet.

-Wikimedia.

Håper i det minste de klarer å eliminere alle tarmbakterier i Mjøsa med det nye renseanlegget, slik at det stakkars våtmarkslivet her i naturreservatet og i Mjøsa kan få mulighet til å innhente seg etter dette voldsomme kloakksjokket.

På samme vis som renseanlegget ødelegger estetikken ved deltaområdet til Lenaelva, ruinerer pumpehuset ved Grythengen estetikken til tunet.

Fordi jeg ønsket å berge tunet og engene, ble jeg lagt for hat, fordi jeg mener et gammelt gårdstun har en større kulturell verdi en en McMansion, løsrevet fra enhver historisk og landskapsmessig kontekst.

Som kulturbærer kan man kun utføre sin gjerning gjennom stolthet, verdighet og identitet, hvilket kun er mulig gjennom kretsløpsbaserte, lokale, småskala teknologiske løsninger.

Med andre ord PERMAKULTUR!!!

Hovinsholmen

$
0
0
Tenkte jeg skulle til Helgøya i dag, men det skar seg, så får bare publisere dette bildet av Helgøya med Hovinsholmen fra sist lørdag. I morgen senker jeg ambisjonsnivået, og satser kun på en tur til Holmstadengen.

Funderer mye på forskjellene mellom Toten og Tolfa for tiden, hvor det ene stedet har opplevd en revitalisering, mens det andre har gjennomgått en avsjeling. Føler virkelig for å ta et opphold i Tolfa nå, for å kunne oppleve hva Toten skulle ha vært. Selvsagt, Toten er verdens vakreste rurale landskap, men hva hjelper vel dette når vi har tapt vår sjel?

Ellers fortalte kona hun hadde lest om et møte om Hovdetoppen i dag. Selv har jeg sluttet å lese lokalaviser, da jeg ikke orker alle de deprimerende nyhetene. Mest trolig var det narsissistene som kuppet dette møtet også, da narsissister elsker å briljere i offentlige sammenhenger. Vi har et system av og for narsissister, så man får bare avfinne seg med at Gjøvik er tapt.

Men Toten a gitt. At vi skulle miste Toten. Dette er som å miste Jotunheimen. Norges og Europas rurale hjerte. Intet over, intet ved siden. En ufattelig tragedie. En verdensarv hinsides fatteevne. Ja, det fantes ingen ting som Toten. En flekk av verdens beste matjord i det høye nord, ved Mjøsas bredder og Totenåsen til. Kanskje ville tapet av Jerusalem vært en større tragedie for verden? Men bare kanskje.

-GP.

Hongsæter-tur i vintersnø

$
0
0
I går tenkte jeg meg til Helgøya, men turen ble ikke noe av, og kanskje var dette meningen, slik at det kunne bli en liten grendetur i dag istedenfor? Synes jeg fikk fanget inn mye av det gamle Toten under turen, som sakte svinner hen. Det nye Toten derimot, har ingenting med Toten å gjøre, jeg vil kalle dette for spedalsk modernitet. Hvor det gamle Toten tæres vekk, litt for litt. Som skitrase-motorvegen, som har feid vekk den gamle sæterstien, hvor mine forfedre vandret, der jeg gikk i dag. Ja, jeg kjente på stor smerte over dette tapet under min vandring, og det var utrolig godt å til slutt kunne sette seg ned i veggen til sæterhuset på Nedre Hongsætra.

Og ja, jeg fotograferte skitrase-motorvegen, men velger å ikke vise denne her, da det er det gamle Toten jeg ønsker å hylle.

Nede i Olteruddalen, hvor min vandring tok til.

-Wikimedia.

Or med flott mønster.

-Wikimedia.

Snømose.

-Wikimedia.

Hadde egentlig bare tenkt meg til Holmstadengen, men det var liksom ikke noe futt i stedet i dag, så bestemte meg raskt for å vandre videre til Hongsætra.

-Wikimedia.

Bryggerhuset i Holmstadengen. Her ble neppe brygget øl.

-Wikimedia.

Selje-trellisen over gamlevegen etter jordet i Holmstadengen, er i mine øyne like vakker som rose-trellisene i Generalife. Håper den ikke blir til ved😱

-Wikimedia.

Gamlevegen over jordene i Vestby.

-Wikimedia.



Vestby, hvor Johan Sønsteby holdt til. Og han holdt seg med fjordingen og jordbruk på gamlemåten, til sin visse død.

-Wikimedia.

Låveport i Vestby.

-Wikimedia.

Harmoniske detaljer fra våningshuset i Vestby.

-Wikimedia.

Det nydelige stabburet i Vestby.

-Wikimedia.

Hvilke herlige duse fargenyanser i dette uthuset i Østby. Det hele toppes av slipesteinen i veggen👌

-Wikimedia.

Låven i Holmstadsveen.

-Wikimedia.

Det var heldig at det begynte å snø litt, slik at fotografiene fikk mer karakter.

-Wikimedia.

Slik så skogskoiene ut før moelvenbrakkenes tid. Jansbu, koia til sindige Jan øverst i skogen i Østby. Et mesterverk! Da jeg gikk i barneskolen tok jeg skiturene mine hit, og spiste matpakka mi her.

Nå står den dessverre like inntil krysset til to voldsomme skitrase-motorveger, så det frister ikke å ta kaffekoppen her lenger. Derfor fortsatte jeg hurtig til Hongsætra.

-Wikimedia.

Ahhh, endelig framme ved det gamle sæterhuset i Nedre Hongsætra. Jeg kjenner roen senke seg. Mine forfedre sætret her. Ja, jeg føler virkelig deres nærvær. En vidunderlig, liten rest av det gamle Toten.

-Wikimedia.

Så var jeg nede igjen ved demningen i Grythengen, og her gikk jeg opp dalsida til våningshuset til dette tapte elvebruket, etter denne gamle kulturelva fra sagnomsuste Tjuvåsen.

-Wikimedia.

Kunstig lys-modifisering

$
0
0
Lyssetting er noe jeg ikke har forstått noe av, men denne videoen var klargjørende. Mange bryllups-, portrett- og reklame-fotografer gjør denne formen for fotografi for å få hjulene til å gå rundt, men så snart de har fått skrapt sammen litt, gjør de det fotografiet de brenner for. Som Jason Lanier, som har fotografering av dyrelivet i Afrika som sin store pasjon, men bryllups- og portrett-foto som inntektskilde. Når han var lei av alle bryllupene, fant han styrke i å tenke på at han egentlig gjør dette for å få råd til nok en tur til Serengeti.

Ei jente jeg fotograferte på Filippinene, helt uten bruk av kunstig lys. Her er litt enklere å fotografere folk enn i Norge, da filippinerne gjerne er svært glade i å bli fotografert. Øyet er litt ute av fokus, da jeg ikke hadde Sonys øyefokus. Uten denne er det nesten umulig å få barns øyne skarpe.

-GP.

Selv er jeg ikke særlig glad i å fotografere mennesker, jeg er litt som Mikkjel Fønhus, som hadde som livsmotto: "Der det er folk, der er det vondt å vera."

Men pengene rår, og de ligger i portrett-foto. Dessverre😒


Coming to you from Mark Wallace with Adorama TV, this great video will show you how different lighting modifiers render vastly different images. In it, Wallace tests a standard reflector, Magnum reflector, umbrella, square softbox, and medium octabox. A lot of choosing a modifier comes down to personal preference along with considerations like studio space and the subjects you're shooting. On the most basic level, decide if you prefer softer or harder light. You can get softer light by using larger modifiers that are situated closer to the subject, while harder light comes from smaller modifiers moved farther away. Once you've got that down, you can start diving into more of the details and nuances of each modifier to find one that fits both your aesthetic preferences and your needs (for example, notice the different catchlights one gets from a square softbox versus an octabox). Check out the video above for the full rundown. - Fs

Ode til Sunde

$
0
0

Så gikk det som det måtte gå i vår tid,
Arnulf Sunde,
på disse stier hvor du så varlig fikk gå,
tråkket ned av en maktelite,
som mangler all respekt
for alt som her fikk trå.
Rev, rådyr, en trollunge på pølsetur.
De bare ler av oss nå.

Men de skal få se at uten sitt hellige fjell,
er denne byen intet å spare på,
den må forgå.
Lik Sodoma ved Dødehavets bredder,
ved Norges innlandshav nå.

Død over Gjøvik,
som drepte sin villmarkstopp,
byen er ikke lenger
det minste flott.
Hovdetoppen
har forgått.

Du var en stor mann du,
Arnulf Sunde,
som stod opp for vår topp.
Jeg bøyer meg for deg
i stor respekt,
likesom jeg engang det gjorde
for vårt hellige fjell.

Arnulf Sundes perle-artikkel: "Byavvikling"

Holmstadengen i rimfrost

$
0
0
Endelig lettet mjøståka etter å ha ligget som et tykt lokk over mjøslandskapet i flere uker, og tilfeldigvis passerte jeg Holmstadengen akkurat da det skjedde😃

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Gamlevegen etter grenda mi over tunet i Holmstadengen, hvor emissær Dahl holdt til.

Her vandret de ti ungene fra åsbruket Oksbakken på veg til gamle Stange skole, nå har man fått superbred gangveg, men alle barna blir kjørt eller bruker buss. Her gikk seterfølgene på veg til Hongsætra og Tjuvåssætra, nå er det kondomdresskifartsfantomene som farer forbi i stor fart på veg til den nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta, med sin forakt for tradisjonene. Her kom vennefølger fra Hurdal over åsen til stevne på Skreiens bedehus, hvor åsfolkets mange musikklag forentes i glad sang fra Pris Herren.

 Nå er alt forbi, og jeg, den siste av åsfolket og skyggevokteren av den første av engene etter Bedehuslandsgrenda, er ikke lenger ønsket som kulturbærer av enga si.

I sannhet, engenes tid er forbi!

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Klarer du nok en vinter, du gamle kjempe? Vi får tro den ikke blir like hard som i fjor?

-Wikimedia.

Okergult og rimfrost, en god kombinasjon😊

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Ja, Dahl, nå er det ikke lenger du som skuer ned på naboenga di fra kjøkkenvinduet ditt, i stolthet, kjærlighet og omtanke til kulturbæreren der. Det skal være sikkert og visst!

-Wikimedia.

Tunnel of Love💓

-Wikimedia.

Tro om det var Dahl som la opp denne mektige steingarden her?

-Wikimedia.

Gamle tiders beinharde slit er nå dekket av et mykt moseteppe.

-Wikimedia.

Øverst i jordene i Holmstadengen.

-Wikimedia.

På veg ned igjen forbi låven i Holmstadengen, hvor den gløder av fordums stolthet.

-Wikimedia.

Gjøvik - WEFs nye Davos?

$
0
0
Globalisering 4.0 eller Kommunisme 5.0. Merk det, kjære venner, at Steigan ligger en versjon foran kapitalistene!

- World Economic Forum frykter framtida

Ellers blir det vel snart så WEF flytter sine årlige møter fra Davos til Gjøvik, da de med nedhøvlingen av byens hellige fjell, Hovdetoppen, vil bli narsissistenes nye Mekka. Hovdetoppen, min og Arnulf Sundes villmarkstopp, nå tempelhøyden for narsissistene, vår nye verdensreligion. Så selvsagt, noe slikt frister global-eliten.

Så del to av Sam Vaknins spådommer i går, og dette er ubegripelig bra, jeg forstår alt nå, alt jeg har vært utsatt for og voldtekten av Hovdetoppen, kan naturligvis kun forstås i et narsissistisk lys. Kommunestyret i Gjøvik opptrer som en narsissistisk kult eller superorganisme, noe de naturligvis er dømt til, da de består av narsissister, med et par hederlige unntak, av de siste idealister, en utrydningstruet art.

Så nå gjenstår kun å vente på Hamar, om de ønsker å følge Gjøviks eksempel og bli en narsissistisk by, med skyskraper på Tjuvholmen? Vraker de denne, vil de gi et klart signal om at de ikke ønsker å bli en narsissistisk by og et senter for narsissistiske verdier. I mellomtiden får jeg slå ihjel tiden med å dokumentere det gamle Toten, eller å ta et opphold i Tolfa.

Selvsagt, vi flytter aldri tilbake til Gjøvik, denne gamle industribyen som har blitt dratt slik ned i søla, med sine narsissistiske verdier og ytre.

Fred ved Nedre Hongsætra på Totenåsen

$
0
0
Ahhh, jeg elsker Nedre Hongsætra, når jeg kommer hit og setter meg med kaffekoppen i tømmerveggen, da senker roen seg, og intet annet sted kjenner jeg mine forfedres nærvær på samme vis. Ingen ting forstyrrer deres nærvær, og ikke som på Grythengen, hvor de blir skremt inn igjen i våningshuset hele tiden.

Nå som nye Rausteinshytta har blitt et seiersikon for narsissistisk arkitektur, kommer Nedre Hongsætra til å bli mitt foretrukne turmål. Ja, jeg må vandre etter den nye skitrasemotorvegen mellom Holmstadsveen og Hongsætra, som brutalt har utvisket denne gamle sæterstien og mine forfedres spor. Men når jeg tar av fra denne og går de 100 metrene inn til sæterhuset i skogen, da svinner denne pinselen som dugg for solen.

-Wikimedia.

Foto-tanker og Sony+Canon?

$
0
0
I vinter har jeg hatt stor glede av min A7III, dette er et fantastisk vinterkamera, med unntak av at det er litt lite å operere med hansker. Det er også et fantastisk gatefoto-kamera. Men ett problem har jeg, og det er når det blir mye grønt, da klarer jeg ikke å redigere bildene. Samme hvor mye jeg prøver blir det bare gusje-grønt.

Nå har jeg prøvd å installere Darktable, da jeg ønsket å bli en del av dette fellesskapet, men programmet er umulig å installere på min PC. Kanskje kunne jeg klare disse grønnfargene med Capture One, men dette er et mye dyrere program å abonnere på.

Bør jeg selge alt mitt APS-C-utstyr fra Canon og kjøpe deres neste modell for sommerfotografi? Sammen med deres fantastiske 24-105 mm f4.0 allround-linse, som mange mener er markedets aller beste?


Å tjene på fotografi blir verre og verre, både for produsenter og utøvere. Men jeg skulle heller ikke tjene på mitt fotografi, mine inntekter skulle mitt firma sørget for, hadde de hatt den minste respekt for sin kulturarv. Men dette gjaldt dessverre ikke kun dem, men alle av Bedehuslandets etterkommere, med unntak av en onkel. Ingen av dem har felt en tåre for engene, eller gitt meg en klapp på skulderen. Det har kun hedningen Achsel Ford gjort. Kun hedningene respekterer arven fra Bedehuslandet i disse dager.


Nigel Danson benytter både Nikon og Fuji, han synes Fuji gir de beste fargetonene. Kanskje bør jeg benytte både Canon og Sony? Med Canon og adapter kan jeg kjøpe veldig billig EF-optikk, og Canons egne adaptere fungerer mye bedre på egen optikk enn med MC11, men allikevel kan man benytte denne optikken på Sony, ikke minst manuelt. Så dette kan være en løsning.


Uansett, Tony Northrup har ikke mye tro på fargevitenskap, og hadde jeg vært en kløpper på redigering, ville jeg sikkert ikke hatt noe problem med grønnfargene.


Så var det dette med organiseringen da, jeg er og blir et rotehode, men det er definitivt ikke Nigel Danson!


Men jeg har en meget viktig oppgave med å dokumentere arven etter Bedehuslandet, de siste rester av det gamle Toten og lyset over Mjøslandet. Og tross alt har Danson drevet på siden 2002.

What's the Secret of Making a Happy City?

$
0
0
By Ruth Wilson. Original text here.
"We might start by using potted plants, benches, and picnic tables to block cars from entering the streets at the heart of our cities.  We can then convert the space cars once dominated to make room for pedestrians and bicyclists, for people to gather, and for community to grow.  We can welcome the idea that we have a common duty to participate in civic life and, in that participation, discover what true happiness is all about."
“What are cities for?” and “Who owns them?” These are two of the questions addressed by award-winning journalist Charles Montgomery in his book, Happy City.  As the title of his book suggests, Montgomery ties these two questions to the issue of happiness.  If the pursuit of happiness is something important to us, he says, the way we build and live in our cities should reflect our idea of what happiness is.


Montgomery tells the story of two ancient cities – Athens and Rome -- to illustrate differing views of happiness as expressed in the design of each city.  Athens in ancient Greece was designed around the idea of “eudaimonia” – a term introduced by Socrates to mean a state of human flourishing or the state of having a good in-dwelling spirit.  For the people of Athens, the city was more than a place to live and work.  It was also a concept about how to live.

The people of Athens loved the city for the way it supported a rich cultural and civic life.  For them, happiness meant so much more than good fortune and material wealth.  It embodied both thinking and acting, and necessarily included active civic engagement.  In their way of thinking, active participation in public life made an individual become whole.

The ancient city of Athens was designed to accommodate and encourage active participation.  The agora – or large plaza – was the heart of the city.  Here, people could stroll, shop, and gather for public discourse.  It was in the agora where democracy and civic engagement flourished.  It was also in the agora that Socrates and other orators of the time held discussions on such philosophical issues as the meaning of happiness.

Ancient, Rome, on the other hand, reflected different ideas about the meaning of happiness.  While initially designed to reflect more spiritual values, Rome shifted over time to focus more on power and individual glory than on the common good.  Huge monuments were constructed in honor of the Roman elite.  Public space and the well-being of the majority of the people suffered gross neglect.  The city became an unpleasant place to be; and many, who could afford it, retreated to the countryside.  City life had become too disgusting.

So what can we learn from this tale of two ancient cities in relation to the pursuit of happiness?  We can start by defining what we mean by happiness.  Do we think happiness is all about individual success and well-being or do we see individual happiness as being tied to the well-being of a larger society?  In other words, can we be happy in a miserable society?  Can we be happy if we aren’t involved in shaping the well-being of society?  It’s only when we’re clear about what happiness means to us will we be able to design our cities in a way that reflects and supports our idea of happiness.

More than half of the human population now lives in urban areas.  It’s incumbent upon us to ask, “Are these happy places?  Do our cities support our individual and collective well-being?  If not, how can we make them so?”  That’s where Montgomery’s questions come in to play: “What are cities for?” and “Who owns them?”  A close look at many cities suggests that their purpose is to house people, serve commerce, and move people and goods from one place to another.  Some cities also erect monuments to the glory of historical people and events.

The second question is about who owns the city.  Who owns the streets, the sidewalks, and the monuments?  Who gets to decide how cities will be used, what activities will take place in the city square, and where cars may and may not go?

The people of ancient Athens had no trouble answering these two questions.  They knew they owned the city and they went about making the city a place where happiness could flourish.  We, on the other hand, seem to be lost in a state of confusion.  We claim a right to the pursuit of happiness, but then allow our cities to become entities inconsistent with what we think we’re pursuing.

Look at a map or an aerial view of almost any city.  Is there any doubt that cars have taken over ownership of our cities?  Does this reflect our idea of happiness?   Most of us love our cars and the convenience they provide in getting us almost anywhere we might want to go.  Yet we see that city life built around the use of cars has actually diminished our enjoyment of the city.  We get stuck in traffic jams, use valuable city space to construct parking lots and parking garages, make walking and biking dangerous and unpleasant, and become increasingly isolated from the world of nature and from other people in our community.  Montgomery studied cities around the world and came to the conclusion that cities – especially the streets of cities – can be friendly to people or friendly to cars, but not to both.

So what are we to do?  Our cities are already built, the streets laid out in concrete.  But that doesn’t mean we’re stuck.  We might look to another tale of two cities for inspiration – this one, the story by Charles Dickens.  Most of us are familiar with the opening lines:  “It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness . . . .”   While Dickens’ novel is set in the 1700’s, these dramatic lines might be applied to conditions of today, as well.  Dicken’s story in A Tale of Two Cities is about duality and revolution, but it’s also about resurrection.

The idea of resurrection might help us redefine and redesign our cities to make them more consistent with our view of happiness.  We don’t have to accept cities for the way they are.  We can resurrect the idea of the city as a place that nurtures our wholeness and that brings us together.  We can take back ownership of our cities by becoming more involved in civic life, and we can insist that our cities serve as a means to a desired way of life, not just a backdrop to life.  We might start by using potted plants, benches, and picnic tables to block cars from entering the streets at the heart of our cities.  We can then convert the space cars once dominated to make room for pedestrians and bicyclists, for people to gather, and for community to grow.  We can welcome the idea that we have a common duty to participate in civic life and, in that participation, discover what true happiness is all about.

Ulykkelige Gjøvik

$
0
0
Hos Debatt1.

Når jeg leverer eldstejenta på Fredheim skolekorps, stormer de gamle venninnene hennes fra Fredheim skole mot henne, roper navnet hennes og gir henne en klem. Hun var den første som begynte i korpset, og hun var den første som knekte notekoden, sju år gammel. Meningen var at hun skulle komme tilbake hit så fort råd var, for å slutte seg til igjen sitt gamle miljø, men så vil ikke Gjøviks elite det. De vil heller ikke ha grendekafeen min med fotografier fra Mjøslandet på veggene, i Storgata. Nei, de vil kun ha monumenter over seg selv, på toppen av Hovdetoppen, byens hellige fjell og siste villmarkstopp, vernet av sindige politikere, fram til hele Gjøviks elite ble en flokk gale narsopater, uten føleleser og empati for noe som helst. Med seg i fallet har de tatt med hele Gjøvikregionen.
Ancient, Rome, on the other hand, reflected different ideas about the meaning of happiness. While initially designed to reflect more spiritual values, Rome shifted over time to focus more on power and individual glory than on the common good.  Huge monuments were constructed in honor of the Roman elite. Public space and the well-being of the majority of the people suffered gross neglect. The city became an unpleasant place to be; and many, who could afford it, retreated to the countryside. City life had become too disgusting. - Ruth Wilson
- What's the Secret of Making a Happy City?

Gjøviks politikere og økonomiske elite kjenner ikke til hemmeligheten med å lage en lykkelig by, de kjenner kun til sitt eget narsissistiske ego, hvor det kun gjelder å eksponere seg selv. De opptrer som en narsissistisk superorganisme, hvor Hovdetoppen nå omformes som et speilbilde av deres narsissistiske ego, hvor de står over Gud, fordi de selv er gud.

Hovdetoppen representerte friluftslivs-nasjonen Norge, og var absolutt hellig. Hvorfor Nils Faarlund, Norges friluftslivs-legende, ikke engasjerer seg for sin regions hellige fjell, er meg komplett ubegripelig? Han skriver varmt om hellige fjell i Nepal, men Hovdetoppen har han aldri besteget. Og snart er det for seint. Men må selvsagt legge til at Faarlund reddet Totenåsen fra monstermøller, samt at han har skrevet verdens beste bok om det enkle friluftslivets gleder.

Roms innbyggere flyktet ut på landsbygda, fordi de ikke orket mer av sine lederes svulstige monumenter over seg selv. At denne byen, midt i Prøysens rike, skulle miste all jordnærhet, er selvfølgelig en tragedie. Selv ble vi heldigvis hentet ut av denne byen før Hovdetoppen falt, lik Lots familie av Sodoma, og vi bor nå på landsbygda på Toten, hvor historien ligger like tykk over den fruktbare jorda, som bare mjøståka kan gjøre det. Her kunne vi hatt det godt, hadde engene fått lov til å skinne, Mjøslandets høylys. Samt at mine forfedres urbane landsby ved Kværnumsstrykene etter Lenaelva hadde fått fortsette å svinge seg i valsen, i pur urban landsbyglede, lik Tolfa i Italia. Men psykopatiske bil-bøller ville det ikke slik. For dem var det kun Totenpark-prosjektet som gjaldt. Dette ble Totens død. Gjøvikregionen har nå mistet sine høylys, sin smekre urbane landsby og sitt hellige fjell. Hvilken ulykkelig by! Hvilken ulykkelige region!

Før jeg gikk på biblioteket i dag, spaserte jeg en liten tur ned til Mjøsa, hvor Innlandets dronning sto i flammer av raseri over Gjøviks elite og Hovdetoppens fall. Det skal være et slags allmøte om Hovdetoppen i dag, men jeg akter ikke å gå, da regien er satt, og den er satt til elitens fordel.

Men de skal vite at Innlandets dronning er på min side!

-Wikimedia.

Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

$
0
0
Gjøvik by feirer 150-års jubileum i år, og i den anledning synes jeg det kan være nyttig å hente fram et innsiktsfullt leserbrev fra Oppland Arbeiderblad, ført i pennen av Einar Grastvedt. Egentlig tenkte jeg å kun lenke til dette leserbrevet, men kunne ikke finne det i OAs arkiver. Dessverre har jeg ikke datoen for publisering, og jeg gjengir her kun første halvdel av brevet. Tittelen er; Et skremmende kapittel, og innlegget viser hvor galt det kan gå når rasjonalist-modernistene sitter i førersetet.

Først tok de Nybrua sammen med Gjøvik bys eneste fossefall og canyon, så tok de Mjøsstranda, og til slutt tar de bytoppen Hovdetoppen, byens siste villmark og nærfriluftsliv-topp. Med dette er verket fullført og Gjøvik har intet tilbake av verdi.

Rv.4 går nå i det gamle elveleiet, mens elva er lagt i kraft-tunnel inne i fjellet. Nybrua er erstattet med ei ufattelig stygg betongbru.

Bildet av hvor vakkert her var henger i Drengestua kafé på Gjøvik gård.

-Wikimedia

Av Einar Grastvedt.
År 2011 vil Gjøvik kunne feire 150 år med bystatus. I den anledning er det ytret ønske om en ny historiebok for Gjøvik, siden det er 50 år siden den første jubileumsboka; På Fedres gamle veger, ført i pennen av redaktør Reidar Mollgård, ble til. Mye vann er rent i Mjøsa siden den gang, og det kan være fornuftig å komplettere historien. Det kan sikkert bli interessant for nye generasjoner å få innblikk i hva byens fedre har maktet på godt og vondt siden 1961. I dag er det ikke vanskelig å forutsi at på den negative siden vil et skammens kapittel nødvendigvis bli viet stor oppmerksomhet. Det gjelder byens ansvarlige ledere, de politisk valgte representanter og de fastlønnedes administrative forvaltning og behandling av Gjøviks fasade, strandsonen og kontakten med Mjøsa.

Helt siden 1902, da jernbanen ble lagt på fylling fra den sagnomsuste ”Kilebanehaugen” (en katastrofe i seg selv), og raseringen av den vakre furulunden, har dette vært et tema i alle senere debatter om disponering og bevaring av strandsonen og kontakten med Mjøsa. Stikkordet har alltid vært: Aldri mer vannskjøtting og rasering eller bebyggelse ved strandsonen.

Men hva har skjedd? Jo, etter gjennomføringen av storkommunen, og kommunestyret stort sett ble bestående av representanter fra de omkringliggende bygdekommuner, kom bysamfunnets problemer og behov mer og mer i bakleksa. Og når vegmyndigheter og andre offentlige instanser presset på, var det få som kunne eller var villige til å støtte selve kjernen i kommunen av de fra landkommunene valgte representanter. I forbindelse med anlegget av Riksveg 4 og plasseringen på Mjøsstranda sa eksempelvis Kåre Haugen fra øverst i Snertingdalen at de bare betraktet det som en veg for dem å komme til Gjøvik, tross underskriftsprotester med mer enn 4000 – to ganger!

Det samme skjedde med videreføring av vegen. For i det hele tatt å komme ut av byen, ble eneste løsningen å legge vegen langs Hunnselva forbi Hunton, elverket og under Nybrua fra 1937. Det var for øvrig ingeniør Fredrik Selmers mesterstykke, og sto som modell på ”Vi kan”-utstillingen i Oslo i 1938. Men, myndighetene forlangte brua revet, Huntonfossen og elva tørrlagt, og en praktfull canyon, formet etter tusenårig erosjon, ble ødelagt. Det hadde vært mulig å legge vegen under brua, slik at både elva og fossen med canyon ble bevart, men også denne gang nei. Tross 5016 notariale bekreftede underskrifter og fakkeltog fra brua og ned til rådhuset. Etter planen skulle brua, som måtte rives, erstattes av en enkel gangbru. Men etter massive krav fra ambulanse, brannvesen og drosjer om kjørebru, grep Fylkesmannen inn, og nærmest ga ordre om skikkelig kjørebru. Den brua som da ble bygd, kostet vegmyndighetene mange ganger omkostningene som bevaring av den gamle brua fra 1937 ville medført. Slik mistet Gjøvik nok en verneverdig attraksjon, med canyon, elv og fossefall, slik det pleier å gå når makta rår.

I forbindelse med debatten om riksveganlegget i Engelandsvika, med 1 kilometer strand, sa en annen representant fra utkantkommunen at Engelandsvika var ikke til noe allikevel, så der kunne vegen godt legges. I det hele tatt førte kommunesammenslutningen til at forståelse for og hensyntagen til bysentrets spesielle behov og særpreg ble vanskeligere etter hvert.
Som vi alle vet har plasseringen av Riksveg 4 langsetter Mjøsstranda medført etableringenen av mange malplasserte vederstyggeligheter i strandsona, som bensinstasjoner, Plantasjen med parkeringsarealer opptar vel omtrent det kvarte av Huntonstranda, og ikke minst etableringen av CC med tilhørende parkeringsarealer og biltrafikk. Dette var, og for alt jeg vet er enda, det største kjøpesenteret mellom Oslo og Trondheim. Ikke bare har denne etableringen ødelagt byens mest verdifulle arealer ned mot Mjøsa, den har også utarmet sentrum, som nå nærmest er tappet for alt av detaljhandel.

Relatert:

Mjøsfred

$
0
0
Lastet opp noen fotografier til Wikimedia Commons, og stoppet ved dette bildet, som jeg helt hadde oversett. Det er skudd håndholdt, men er rimelig skarpt, og steinrekka mot Mjøsa er sylskarp hele vegen.

Grunnen til at jeg hadde oversett bildet, er nok fordi det er så enkelt, ingenting kaller på oppmerksomheten. Men dette er jo slik mjøslandskapet er. Det er fredfylt, ikke spektakulært, det er bare post-Prøysen narsissistiske mennesker, som Buchardt i Brumunddal med Mjøstårnet, og Gjøviks elite med Hovdetoppen, som skal være spektakulære. Men det spektakulære hører ikke hjemme i mjøslandskapet, det bryter med landskapets karakter og ånd. La oss håpe Hamar omsider innser dette, og at de dropper skyskraperen på Tjuvholmen?

Bildet er bygd opp av åtte lag, som langsomt glir over i hverandre. Først har vi snøteppet, deretter en transformasjons-sone hvor steinene skinner gjennom snøen, deretter bare steiner, så et islag fulgt av Mjøsas bølger, videre kulturlandskapet, så morgenrøden, og på toppen blå atmosfære.

Håper dere også kan filosofere litt over dette enkle, ikke-oppmerksomhets-søkende motivet, reflektere litt over Mjøslandets sjel, og tenke over om hva vi gjør med Mjøslandet vårt for tiden, er i samsvar med landskapets karakter?

-Wikimedia.
Viewing all 4057 articles
Browse latest View live