Quantcast
Channel: PermaLiv.MyPortfolio.com
Viewing all 4053 articles
Browse latest View live

Knivmakeren M.J. Dahl i Holmstadengen

$
0
0
Hva jeg ikke var klar over er at M.J. Dahl i Holmstadengen var knivmaker, hvor han ser ut til å ha hatt en nokså omfattende produksjon av totenkniver og andre knivmodeller. Det at knivene hans selges på svenske auksjonshus, får meg til å tenke at Dahl, som var rosenianer, var på flere reiser til Sverige og sine brødre der, hvor han finansierte sine turer med salg av totenkniver. Kanskje reiste han også til vårt naboland, som han så like til fra Holmstadengen, for å bli dyktigere i knivkunsten?

Selvsagt var ikke vegen lang fra skomaker til knivmaker. Når jeg ser disse vakre knivene fra Dahls hånd, minsker ikke akkurat min respekt for denne fyren. Husk at han bodde 40 år i Holmstadengen, naboenga til Grythengen, hvor jeg bor nå. Dessverre er begge disse engene nå døde, og jeg begriper ikke at totningene makter å leve med et slikt tap? I det minste har jeg fått noen svært fine bilder fra Holmstadengen i høst, før våningshuset faller helt sammen, kanskje allerede til vinteren?

Trolig var det mer å tjene som knivmaker enn som skomaker, samt at det å være slik en dyktig knivmaker som M.J. Dahl, nok ikke inngav så reint lite respekt.

Har noen en totenkniv med M.J. Dahl sin inskripsjon på, er jeg svært takknemlig om de tar kontakt, om ikke annet for at jeg kan få holde en av hans kniver i hånda. Har noen en til salgs, blir jeg selvsagt overlykkelig. Enn så lenge får jeg nøye meg med gleden over å dokumentere de siste dager av hjemmet til knivmakeren i Holmstadengen. Knivene hans er like vakre og solide som den kulturen han forærte oss. Men som vi dessverre sviktet som arvtakere av.

Totenkniv av M.J. Dahl. På svenske hender.

"M.J. Dahl har tillverkat den här kniven av Hedemarksmodell, 24 cm hela."

Tro hvor mange knivmodeller Dahl har utført? Virkelig flott håndverk dette her!

M.J. Dahl var også populær på Hedemarken, hvor folk gikk mann av huse for å lytte til hans tale, omtrent som bygdefolket i Galilea i sin tid. Det at han laget til slike dyktige hedemarkskniver, gjorde ham nok ikke mindre respektert.

Nok en totenkniv av M.J. Dahl, som ble auksjonert i Kolbu i våres. Dessverre var jeg ikke klar over at et slikt klenodium ble auksjonert her nylig😥

Send meg gjerne bilder av kniver av M.J. Dahl!

Majersteinen og gravhaugen

$
0
0
Majersteinen, som Gjøa på Tjuvåsen kastet etter Hoffkirka, men så gikk den ikke langt nok. Etter sagnet må den kalkes hvert år, hvis ikke vil ei ku dø på båsen. Så vidt jeg vet har de kun travhester på Majer nå, men de holder allikevel tradisjonen i hevd.

Selv synes jeg den ligner mest på ei trolltann.

Egentlig skulle vi vært på korpsøvelse, men da dirigenten var syk ble det til at vi besøkte Majersteinen istedenfor. Fikk så vidt foreviget den før dagens siste stråler forsvant bak Tjuvåsen.

-Wikimedia.

Etter nærmere undersøkelser viser det seg at hele buskapen kan dø på Majer hvis ikke Majersteinen blir kalket!
Særlig mislikte trollfolket lyden av kirkeklokker, og i Hoff kirke, som ligger 12 kilometer unna Tjuvåskampen, var det nesten håpløst å få ei kirkeklokke til å henge i fred. Gjøa passet nemlig på, og kastet store steiner på kirketårnet til det ble ødelagt. Da lånte Hoff kirke kirkeklokke fra ei anna kirke og hengte den opp ute på kirkegården. Slik mistet Gjøa makta over kirketårnet sitt, og Hoff kirke kunne omsider ringe med kirkeklokkene sine. Da ble Gjøa så sint at hun tok tak i en diger kampestein og kylte den avgårde mot kirkeklokken. Men den kom bare halvveis, og landet på jordet på gården Majer i Lensbygda. Majersteinen blir den dag i dag kalket hvit en gang i året, så det skal gå godt med buskapen på gården. Det ene året steinen ikke ble kalket, ble hele buskapen angivelig funnet død på båsen, og skikken ble tatt i bruk igjen. Gjøa ga seg ikke med det, og kastet en ny kampestein mot kirkeklokkene. Denne gangen tok hun i litt for godt, og steinen gikk altfor langt, helt til storjordet på Steinsli. En annen versjon av fortellingen sier at Steinslisteinen egentlig var myntet på Ringsakerkirka, men ikke gikk langt nok.

Gravhaugen ved Majer.

-Wikimedia.

På toppen av gravhaugen.

Toten er av de vakreste plasser på jorden, men vi har vært svært dårlige forvaltere av vår unike arv. Kulturarven er forskuslet, og kulturlandskapet forringes litt for litt hvert år som går.

Hovedsynderen er Totenpark-Prosjektet, som ble utviklet ved hovedkvarteret til General Motors på 1930-tallet.

-Wikimedia.

Så var vi tilbake til våningshuset i Grythengen, som dessverre har mistet sin funksjon. Og det samme har jeg😞

-Wikimedia.

Knivmakeren M.J. Dahl

$
0
0
Det ser ut til at knivmakeren M.J. Dahl ikke var den samme som skomakeren M.J. Dahl, og at knivmakeren mest sannsynlig var lensbygding, ikke øverskreiing. Hva initialene M.J. står står for for knivmakeren fra Lensbygda, vet jeg dessverre ikke.

Hva jeg imidlertid vet, er at nå har vi to M.J. Dahl å være stolte over på Toten! For dette var da riktig flotte kniver👍


Hedemarksmodell, 24 cm lang.

Morgenstemning ved Mjøsa

$
0
0
Etter å ha levert jentene i dag kom jeg på at jeg ville nyte morgenkaffen ved Mjøsa, da jeg ikke orker synet av Hovdetoppen lenger, og derfor får kaffen i vrangstrupen oppe på Eiktunet. Så terrorangrepet på Hovdetoppen i høst har ødelagt hele byen, inklusive Eiktunet, da man har rasert den vakre utsikta som var der. Her nede ved Mjøsstranda har man Hovdetoppen i ryggen, og soloppgangen over Mjøsa er så vakker at man kan glemme de ulykkene som har rammet den (engang) Hvite By en stakket stund😊

Selv synes jeg morgenlyset ble fint reflektert i den isbelagte steinen. Kameraet mitt ser ut til å være et svært godt vinterkamera, selv om knappene blir litt små med hansker på. Er litt mer usikker på sommeregenskapene, da det grønne har lett for å få et ekkelt gulskjær. Men kanskje kan dette ordnes i Capture One?

Men muligens kjøper jeg meg et 80d når 90d kommer, og 80d kommer på billigsalg? Så kan jeg benytte Canon-linsene mine på dette sommerstid.

-Wikimedia.

Det gamle Toten

$
0
0
Dette er sjokkerende skjønnhet! Det er slike gullfunn som gjør livet verdt å leve som fotograf. Tenk å finne en slik perle og å kunne isolere den med kameralinsa i lavt vinterlys. Se på den buketten: seljetreet, potetløa og hesteriva! Jeg bare faller til jorden i tilbedelse. Slik var det gamle Toten, hva jeg representerer og dyrker. Å kunne få æren av å forevige et slikt unikum av et funn etter våre forfedre med kameramalerpenselen, er en så stor ære at jeg finner ikke ord.

Fotografiet er tatt like ved Lena, hvor det nye Toten har slått rot.

-Wikimedia.

Et steinkast unna Totens vakreste potetløe ligger denne iskalde ant-gravitasjons-angst kvasi funkisblokka på den gamle meieritomta, som en representant for det nye Toten. Dette er så anti-kultur, anti-natur og anti-humant som det kan få blitt, og er en rein krigserklæring mot det gamle Toten. Dessverre er dette en sivilisasjonskrig som det gamle Toten taper.

Her lå en av Totens viktigste representanter for det gamle Toten, den staselige meieribygningen på Lena, i glødende, lokalprodusert murstein. "Bevisene" for at denne praktbygningen ikke kunne reddes, er like solide som "bevisene" for masseødeleggelsesvåpen foran den siste Irak-krigen.

Men så ligger da også denne blokka som et masseødeleggelsesvåpen midt i det vakre kulturlandskapet på Toten!

-Wikimedia.

Å vandre på Toten i vår tid har blitt en manisk-depressiv øvelse, hvor man i det ene øyeblikk faller i staver og gripes av en euforisk lykke over det gamle Toten, mens man noen hundre meter lenger bort rammes av bunnfryst fortvilelse og svartsyn i møte med det nye Toten.

Her går vandringen etter gamle Skreiabanen mellom Lena og Kolbu.

-Wikimedia.

Men det er nå det gamle Toten jeg ønsker å dokumentere da, før det forsvinner for godt, på samme vis som Holmstadengen.

Hvor fritt og godt dette vakre gårdstunet ligger i kulturlandskapet. Var det enda enga mi! Dessverre ble denne slukt av det nye Toten.

Fordi jeg ikke digger det nye Toten, men elsker det gamle Toten, ønsker enkelte å fordrive meg til Østlandets perle.

-Wikimedia.

Fragment av det gamle Toten, som forsvinner litt for litt, år for år. Ja, zoomer man innpå kan man se enkelte etterkrigs-bunkere, men her er det fremdeles det gamle Totens ånd som dominerer.

-Wikimedia.

En liten låve, en liten bit av det gamle Toten, snart borte for alltid. Men nå i det minste foreviget på verdig vis, med kamerapenselen.

-Wikimedia.

Ei gravid bjørk.

-Wikimedia.

Det er de gamle historiemaleriene som hører hjemme i kulturlandskapet, og intet annet. Kultur skal være enten urban eller rural, alt annet er yankeenes kultur, som Knut Hamsun så viselig advarte mot.

-Wikimedia

Var enda dette vidunderlige landskapet fylt av gammel totenkultur! Nå er her kun et skall uten dybde og substans.

-Wikimedia.

Helgøya - smørklatten i Mjøsa

$
0
0
Så litt over bildene jeg knipset av Helgøya i går, og har foreløpig kommet til at dette er det beste. Det er fotografert håndholdt på blender 8, uten beskjæring, og konventert i Lightroom CC. Jeg synes bildet har spennende nyanser med skygge, lys, skog, vann og frost, kanskje litt kjedelig himmel, men et par tåkedotter er i ferd med å lette over Hamar-landet.

Helgøya ligger lik en smørklatt i Mjøsa, nærmest uberørt av moderniteten, det finnes nesten ikke subeksurbane bunkere der ute, og vet ikke om et eneste dekonstruktivistisk bygg der. En oase midt i Mjøsa, hvor mjøslandskapet ellers er i ferd med å kveles av modernitet og moderne arkitektur.

Selv Nessundet bru, som man kjører over inn til Helgøya, er ei vidunderlig vakker stål-fagverksbru med nagler og bueganger. Denne må, hvis den ikke er det, vernes, slik at det ikke kan komme noen modernister for å erstatte den med en spektakulær narsissistisk brukonstruksjon, som skjærer i øynene. Slik man finner det over nye E6.

Helgøya ligger midt i Mjøsa, trygt og godt, slik Hovdetoppen lå i Gjøvik by inntil nylig. Hovdetoppen Hotell er utvilsomt inspirert av Apples nye hovedkvarter i California, og er nok ment å understreke at Gjøvik er en høyteknologisk, fremadstormende by. Men tenk om Apple hadde landet hovedkvarteret sitt midt på Helgøya!

Så Gjøvik er fortapt! I høst har vært et spektakulært terrorangrep mot Gjøvik, hvor flere liv har gått tapt enn i angrepet mot World Trade Center i New York, da dette var uerstattelige, levende bytrær. Og i det minste er det forståelig at noen kunne hisse seg opp over tårnene i New York, enten man er anti-modernist eller anti-kapitalist. Men at man kunne angripe Hovdetoppen, vakre, trygge, eldgamle Hovdetoppen, nei, det er komplett uforståelig. Like uforståelig som et angrep på Helgøya ville vært.

Å slå tilbake mot narsopatene som har okkupert Gjøvik, som med høstens terrorangrep må defineres som en psykopatisk by, nytter nok ikke. Derimot håper jeg å få til et spektakulært terrier-angrep mot Hamar og skyskraperen på Tjuvholmen over nyttår, etter råd fra en venn. Lykkes dette, bosetter vi oss i Hamar, så får man heller skaffe seg en liten båt, slik at man kan komme seg over til Toten, som har Mjøsregionens vakreste landskap, så ofte man kan.

Og Helgøya ligger nærmere Hamar enn Gjøvik, så dit kan man padle.

-Wikimedia.

Nedre Hongsætra på Totenåsen

$
0
0
Var så vidt nedom Nedre Hongsætra i dag, som man kan lese om her. På Øvre Hongsætra har man satt i stand igjen et av husene, men på Nedre Hongsætra er det nok for seint.

-Wikimedia.

Dette ble i grunnen svært vakkert, til tross for sin enkelhet.

-Wikimedia.

Her var setervoller og liv. Nå tar skogen over.

"I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha "bortført en del møkk fra slåttvollen". Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætra på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.

I Sagnet om Gjøa står også Hongsætra nevnt, eller mer spesifikt budeia på Hongsætra, som ble overfalt av røversønnene til Gjøa."


-Wikimedia.

Knivmakeren Martin Johannes Dahl fra Sletta

$
0
0
På Toten har vi to M.J. Dahl å være stolte over, skomakeren Magnus Johansen Dahl fra Holmstadengen i Øverskreien, samt knivmakeren Martin Johannes Dahl fra Sletta. Knivmakeren M.J. Dahl finner jeg dessverre ingen informasjon om på nettet, men han har allikevel etterlatt seg et solid vitnesbyrd gjennom sine mange kniver, hvorav flere ser ut til å ha endt opp hos svenske samlere.

Typisk Toten-kniv.

Hedemarksmodell, 24 cm lang.

Solgt på auksjon i Kolbu.

Trippel-katastrofen for Nordbyen i Gjøvik

$
0
0
Tenk det, nå har boligutviklere slått kloa i randsona mellom Nordbyen og Tranberg-platået, dvs. skogsremsa øverst i bildet. Fra før av har disse utviklerne kverket strandsona med RV. 4, så nå forsvinner både strandsona og randsona.

Begge deler er/var en "Broad Boundary", som er essensiell for å bevare helhet, og er en av de 15 transformasjonene helhet utfolder seg gjennom i materien.

"The articulation of a form depends to a great degree on how its surfaces are defined and meet at edges. The effect of a strong boundary is twofold: First, it focuses attention on the center, further intensifying it; and second, the boundary unites the center which it surrounds with what is beyond."

Så ja, å svekke eller ta vekk denne randsona er en degradering av helheten i Nordbyen, bydelen reduseres som sterkt senter. Dette er vitenskap, og de som ikke tror meg kan følge Alexander-prosjektet til professor Bin Jiang i Sverige.

Tre katastrofer, eller en trippel-katastrofe har rammet Nordbyen i 2018. 1) Vedtaket om å skrinlegge Mjøsparken på Huntonstranda til fordel for massiv blokkbebyggelse. 2) Terrorangrepet på Hovdetoppen, byens sterkeste senter og villmarksfjell. 3) Vedtaket om å gi randsona i Nordbyen til griske boligutbyggere.

Nordbyen har en variert og tildels gammel villa-bebyggelse, med langt større spenn enn Sørbyen, i tillegg til at landskapet hadde svært sterke kvaliteter. Nå kommer alt dette til å bli ødelagt!

Siden bildet ble tatt har det kommet et mastadont-boligblokk-prosjekt i den unge bjørkeskogen helt til høyre i bildet. Dette ble et visuelt sår, som er designet uten respekt eller forståelse for biofilia og god form, av Gjøvik boligbyggelag. All skjønnhet, all helhet i Nordbyen, raseres nå i en orgie av bykvalitets-hat.

Så i en gammel avis da jeg fyrte opp i dag tidlig, at Gjøvik måtte finne sin egenart. Og det har de nå gjort, som Norges første psykopatiske by😡

Dessverre tror jeg hele regionen har gått ned sammen med byen.

-Wikimedia.

Pussig er det å være alene om å forstå at det kun er lommedemokratiet til Terje Bongard, som kan gi oss håp om en framtid.

Kaffedebatt1 på Gjøvik blir det ikke noe av, onde mennesker har angrepet byen vår, først og fremst med terrorangrepet mot Hovdetoppen, men jammen leser jeg nå at boligutviklere har kjøpt opp den gjenværende skogen på Tranbergtoppen også, som lå lik en "Broad Boundary" mellom Nordbyen og Tranberg-platået. I tillegg til at de skal bygge ned Huntonstranda, som burde blitt Mjøsparken, med boligblokker.

Det er kritisk nå, og som den siste som støtter Bongards sak, hviler vår sivilisasjons overlevelse på mine skuldre.

Og det er neppe nok...

Ingen Tolfa på Toten

$
0
0
Utrolig at det er mulig! Hadde lignende drømmer for Skreia, men de ville ikke være “Helt Ænsles” og endte opp som lille Los Angeles ved Lenaelva istedenfor. Og Holmstadengen forsvinner snart også. På Gjøvik har man i høst stukket tre morderdolker inn til hjerterota i byens hjerte, Hovdetoppen. Får gjøre et siste forsøk over nyåret og prøve med et spektakulært terrierangrep mot Hamar og skyskraperen på Tjuvholmen, etter råd fra en venn. Feiler dette får jeg forhøre meg om ståa i Kragerø, og samles det mørke skyer over horisonten der i gården også, ser jeg ikke annen råd enn å ta turen til Tolfa.

Det var under Bedehuslandet folk stolte på hverandre og skapte noe i fellesskap her over Totenåsen. Nå har dette vidunderlige og misforståtte landet forsvunnet, sammen med engene sine, og kun Kjøpesenterlandet er tilbake. Ja, de trodde de skulle bli frie, men alt man fikk var den bitende kulden etter vakuumet fra seinmoderniteten.
Dessverre ble det ingen Tolfa på Toten. Mordet på mine forfedres urbane landsby ved Lenaelva er på mange vis verre enn ødeleggelsen av Gjøvik, da Skreia var hjertet i kanskje Norges aller vakreste kulturlandskap. Men istedenfor å svinge seg i valsen med en Tolfa for to ved Lenaelvas bredder, hvor mine fossemøllings-forfedre arbeidet så trofast ved Kvernumsstrykene, ville totningene heller ha seg ei utflytende billørje uten form og innhold😖

Når jeg leser hva Pål Steigan har fått til i Tolfa, midt i Italias vakreste kulturlandskap, blir jeg helt syk og fortvilet over hva som har skjedd med Skreia, midt i Mjøsregionens vakreste kulturlandskap. Nå bare flyter Skreia ut i alle retninger med meningsløse boligprosjekter, og i randsona mot Hveemsåsen popper det opp nye børstekalkunhauger i utvidelsen av Fossenfeltet, hvor suburbanittene konsumerer det unike kulturlandskapet over Balkeåsen og driter i alle de urbane kvaliteter, som fantes i mine forfedres smekre urbane landsby. Disse som nå Tolfa, takket være Pål Steigan, flyter over av lik melk og honning.


Selv orker jeg ikke mer, jeg kun lener meg tilbake med kameramalerpenselen og grendepoesien, så får resten av disse nye totningene drive på med totenpark-prosjektet sitt, hvor de destruerer det gamle Toten så raskt de kan så godt de kan. Det nytter ikke å kjempe mot dette her, man får heller forsøke å dokumentere hva som er igjen av det gamle Toten før de siste restene forsvinner.

Takk ellers til Achsel Ford og Gatekeeper for hyggelige hilsener i kommentarfeltet til Steigans artikkel💗


Ingen makter som Sean Tucker å inspirere vordende fotografer.

***

Berglund (Bergsstuggua) på Toten

$
0
0
En nydelig plass, splittet og forlatt.

-Wikimedia
Berglund er et tidligere småbruk i Nordlia i Østre Toten kommune (gnr. 145, bnr. 2). Bruket tilhører nå (2010) Ner-Nøkleberg (bnr. 3). Til Berglund hørte det ca. 16 mål dyrka jord og 36 mål skau. Stedet hadde sia ca. 1911 vært sjølstendig småbruk, etter at det tidligere var en husmannsplass under garden Berg. Som plass het stedet Bergsstuggua. Berglund har sia 1990-tallet vært ubebodd. Våningshuset, låven og vognskjulet står fortsatt.

Bergsstuggua var lenge husmannsplass under Berg, men i 1910 var det en mjølkefabrikkarbeider på Kapp og familien som forpakta den. Bergsstuggua lå 4-5 kilometer fra fabrikken. Kort tid etter, rundt 1911, ble stedet kjøpt av Karl Berg (1873-1945), en yngre sønn på garden. Han «kristna» det oppatt, med navnet Berglund. Karl Berg bygde også nytt bolighus og låve. Han kjøpte et lite tilleggsareal i 1924. Sønnen Knut Berg (1913-2001), gift med Magnhild Nordset (1917-55) tok over i 1942.
-Wikimedia.

En skåle som fortjener en skål👍

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Flott med slike enkle bilder.

-Wikimedia.

Melankolsk skjønnhet!

-Wikimedia.

Kolonialen etter Kloppvegen

$
0
0
Tidligere har her vært opplyst at det ved denne plassen var smie, men dette er feil, i dette huset var kolonial i sin tid.

Nils Skoglund hadde kolonialbutikk i første og bodde med familie i andre etasje. Etter Nils drev Alf Faraas butikken på samme vis. Det var butikk der i ca tretti år.

I forna tider lå det en kolonial rundt hver en sving, selv her etter Kloppvegen. Vegen i forgrunnen er Skinstadgutua.

Fotografiet er to å gammel og bevegelsesuskarpt, hvilket ikke affiserte meg før jeg ble "pixel peeper". Skal se om jeg får tatt et nytt en dag.

-Wikimedia.

Dette bygget bak kolonialen trodde jeg kunne være ei smie, men det var nok bare et uthus.

-Wikimedia.

Nu växer motståndet mot den modernistiska byggstilen

$
0
0
Vi går just nu mot ett paradigmskifte där de mjuka värdena håller på att göra comeback i stadsbilden.

”Kanske är framtidens arkitektur den som inte bara tillgodoser människans grundläggande funktionella behov, utan även tillfredsställer våra psykologiska och känslomässiga anspråk. Det verkar trots allt finnas goda incitament för att låta de mjuka värdena och naturliga värdena få plats även i den mänskligt skapade miljön.”

Läs hela artikeln här.

Fremdeles er jeg Totens eneste myke mann og alene om å kjempe for de myke verdier. På Toten liker man ikke hygge, og for å understreke sin harde linje har man valgt å plassere denne iskalde kvasifunkisblokka midt i kommunesenteret, midt på Toten, midt på den gamle meieritomta, hvor en av Totens mykeste bygninger lå. Nei, noe slikt kunne ikke beinharde totninger utstå!

-Wikimedia.



James Stevens Curl's book "Making Dystopia" sits at the top of a genre with a long pedigree: the exposure of the catastrophe of modern architecture. A very early example is Henry Hope Reed's "The Golden City" (1959), which simply placed pictures of modern architecture next to pictures of the traditional buildings it replaced. It was a knock-down punch that would have done in any industry not supported by the kind of deceit that upheld Nazi Germany - where modernism's founders learned their promotional techniques. The author has the relationship between the Nazis and the modernists down cold. The facts have been kept in dark closets for many years by a design clerisy afraid of their implications. Stevens Curl lets a thousand cats out of a thousand bags. It is not pretty, but it is fascinating as the solution to a mystery that has held the world in thrall for way too long.

Le Corbusier planned to demolish much of Paris to make way for his brutal skyscrapers, and held a top planning post with the Nazis' Vichy collaborators in France. Ludwig Mies van der Rohe tried to get Hitler to embrace modernism as the design template of the Third Reich. Walter Gropius founded the Bauhaus and brought the modernist virus to the United States. He was handed the leadership of Harvard's school of architecture on a platter, and he spread the poison to almost every architecture school in America and abroad. Stevens Curl focuses on uncovering the misdeeds of these charlatans, but there is so much more in his indictment.

The founders' totalitarian experiment was exported to the United States before the war but it took hold only afterward. The long-established dominance of traditional architecture ended with a whimper. Stevens Curl has the hard facts and citations to demonstrate how this came down. He describes how modern architecture was shifted from a niche design conceit reeking of communism before WWII to a symbol of democracy after WWII and used to belabor the Soviets. At the same time, he shows how traditional architecture went quietly from the establishment into the dog house in just a few short postwar years. The key was the idea that Hitler "chose" traditional architecture over modern architecture, so, with that in mind, any right-thinking postwar intellectual had to bow down in thrall to the modernists, which they did. Yet it was not really a choice but a decision to accept established design going back hundreds of years over a new architecture of experimentation. But even under the Nazis, modernism was deemed acceptable for factories and other utilitarian buildings. Stevens Curl shows how perfectly sinister this transformation was - and explains its ties to corporate profits, General Motors, MoMA and the CIA. As he demonstrates conclusively, none of it made any sense at all, and yet we now live in the dystopias caused by the world elite's devious embrace of modern architecture - even as the masses continue to hate it, as they have since it first emerged after WWI. Democracy indeed!

Other books have bashed modernism to pieces, including Henry Reed's masterpiece but also Tom Wolfe's "From Bauhaus to Our House," Roger Scruton's "The Classical Vernacular," and Malcolm Millais's "Exploding the Myths of Modern Architecture" and "Le Corbusier: The Dishonest Architect," a host of books on the neuroscience of architecture by Nikos Salingaros, and many others books since the failed postmodernist challenge to modernism. To date these books have proved incapable of dethroning the reign of modern architecture. Stevens Curl's "Dystopia" comes closer than any to telling the full story of not only why modern architecture is a gargantuan mistake, but also the reason this horrifying error has managed to maintain control of architecture's establishment for more than half a century.

There is an erudite anger to Stevens Curl's prose that speaks truth to power. He is a brave man, and the long knives are out for him among the usual suspects of the British design commentariat. Nevertheless, many who have not drunk the Kool Aid will read the book and experience the feeling of scales dropping suddenly from their eyes - even though the reality the author describes is hiding in plain sight.

I have reviewed his book at length on my blog Architecture Here and There. "Making Dystopia" has many fine lines that should place it atop bestseller lists around the world. One of my favorites: "A great language capable of infinite variety of expression, a mighty and expansive vocabulary, a vast resource based on two and a half millennia or more of civilization, was superseded by a series of monosyllabic grunts, foisted on the populace with a totalitarian disregard for the opinions of those who had not been drilled to conform.”

If this book gets the attention it deserves, it will start a revolution in the way we shape our built environment, and the result will be as vital as the discovery by mankind that the natural environment is in equal peril. It will rank with civilization's victories in defeating totalitarianism and bringing democracy to Germany and Japan after WWII, and to Eastern Europe after the defeat of the Soviet Union in the Cold War. Some will dismiss that, but the eradication of beauty from the intensely visual field of architecture - the queen of the arts - which we all must experience every day and have since childhood, has had a major saddening effect on the world, and its reversal will bring about an efflorescence of happiness. It's possible that James Stevens Curl's book will launch that revolution. - David Brussat

Mitt kamera av året

$
0
0
Morsomt var det å se at mitt kameravalg ble årets kamera og vant en rekke priser! I tillegg ble min Tamron 28-75 mm f2.8 årets zoom-linse. Den prime-linsa jeg vurderer, nye 24mm f1.4 fra Sony, vant også sin klasse. Så bør trolig investere i denne så snart jeg får ting litt mer på plass, som nye filtre og et stativ, får orden på Capture One Express, som har sluttet å fungere ordentlig, samt får litt mer system på bildene mine.

- DPReview Awards 2018

2018 var nok på mange måter et godt år for å ta skrittet til profesjonell fotograf, både utstyrsmessig og programvaremessig. Lightroom CC, som jeg benytter, vant også en pris. For å være helt ærlig hadde jeg ikke klart overgangen til RAW uten Lr CC, da dette er et superenkelt bilderedigerings-program, på linje med Blogger. Nå gjenstår bare å skaffe seg et levebrød fra min nye karrière. Tenker derfor å presentere noen av mine bilder for mine kafé-venner i løpet av jula, for å høre om jeg kan få låne et lite hjørne i kafeen? Får jeg det melder jeg meg inn i Toten kameraklubb, slik at jeg kan få hjelp til profesjonelle utskrifter.

Som sommer-kamera er jeg godt fornøyd med mitt Sony A7III, men som vinterkamera er det noe problematisk å betjene med hansker, her var mitt gamle EOS 70D langt å foretrekke, da dette kunne man operere selv med store militærvotter. Men lavlys-egenskapene til a7iii er virkelig suverene!

Selv om kameraet er lite og enkelt er det svært mye å sette seg inn i, det mangler nok ikke stort på å være like avansert som et jagerfly. Hvor meget jeg behersker nå etter et snaut halvårs bruk er ikke godt å si, men antar omkring 5% av de mulighetene kameraet har å by på. Derfor var det et riktig valg å komme i gang med å forstå dette kameraet og ikke vente på Canon EOS R, da dette ser ut til å ha en lang utviklings-linje foran seg. Dessuten er den nye L-alliansen mellom Leica, Panasonic og Sigma uhyre spennende! Så man får la alle disse nye speilløse fullformats-systemene utvikle seg noen år, før man evt. gjør en ny vurdering på hvilken linje som passer en best.

Ellers var det jo utrolig synd da med det voldsomme terror-angrepet mot Hovdetoppen i Gjøvik i høst, da en viktig del av min nye foto-karrière var å etablere meg med galleri-kafé på Gjøvik. Å leve i en by uten hjerte, nei, det går jo ikke. Så nå må jeg bare forlite meg på at Hamar vil velge en annen retning enn Gjøvik, for å berge min karrière som Mjøsregionens fotograf. Men istedenfor å gå på Tjuvholmen og Hamar med et spektakulært terrier-angrep over nyåret, har jeg kommet til at jeg heller vil forsøke å friste hamarsingene med en Tolfa.




Tre anbefalte bøker til jul

$
0
0
2018 ble et meget viktig bokår, faktisk det viktigste siden 2010, hvor Terje Bongard kom med "Det biologiske mennesket". For 2018 har vi imidlertid tre svært betydningsfulle bokutgivelser bak oss, som jeg må finne tid til å lese.

Dessverre blir det så altfor lite tid til boklesing i vår digitale tid, og den boka jeg kjøpte som julegave til meg selv fra kona i fjor, har jeg enda ikke hatt tid til å pakke opp. Så jeg får gi den til kona i år også, slik at hun på nytt kan legge den under juletreet, så får jeg se om jeg får tid til å åpne den til neste år? Det gode er at jeg har glemt hva slags bok det var, slik at nå blir dette en skikkelig overraskelse.

Her er en kort anbefaling av årets beste julegavebøker:

A) Klyngetunet - Den norske landsbyen

Som Norges største tunentusiast og fremste tunekspert, er denne boka av Eva Røyrane, fra Skald forlag, noe jeg har ventet lenge på. I dag er norsk boligpolitikk helt og fullt styrt av punkthus, enten man snakker om vertikale eller horisontale suburber. Imidlertid er punkthuset noe som ikke hører hjemme i Norge, og punkthus-politikken medfører både "hagesyke" og "havesyke", begge sykdommer som er beskrevet i Bongards bok. "Hagesyke" vil si at man ikke bryr seg katta om hva som skjer utenfor egen hage, hvilket man nå klart og tydelig ser i Gjøvik, hvor suburbanittene er revnende likegyldige til en av norgeshistoriens største terrorhandlinger, nedhøvlingen av Hovdetoppen, byens identitetsfjell og hjerte. "Havesyke" er bedre kjent, hvor man sitter i hver sin hage og skuler på hverandre, for å finne ut av om noen av naboene kan ha fått en større børstekalkunhaug enn man selv. "Hagesyke" og "havesyke" er nært sammenknyttet som diagnose.

Den gode nyheten er at med klyngetunet kan vi kurere begge disse sykdommene, som rir den norske befolkning som en mare!

Skald forlag om boka:
Dette er historia om den norske landsbyen, eit gløymt fenomen i historia vår. Mange trur bøndene i Noreg alltid har budd på kvart sitt tun, men ein gong i tida, før utskifting og dramatisk modernisering, budde mange nordmenn saman i landsbyliknande fellestun. I desse tuna budde og arbeidde familiar i små hus tett i tett, vegg i vegg, med eit lappeteppe av åkrar kring husklynga.

Forfattar Eva Røyrane og fotograf Oddleiv Apneseth fekk ideen til Klyngetunet då dei samla stoff frå heile landet til bestseljaren Norges låver. På si hittil siste reise har dei vitja meir enn femti slike små landsbyar som av ulike årsaker har overlevd, frå Agder i sør til Troms i nord. Fleire av dei er freda, nokre har blitt til museum og feriebustader, medan det i andre bur heilt vanlege folk som framleis driv aktivt jordbruk.

Ein gong fanst det mange tusen slike bondelandsbyar, før dei vart oppløyste i perioden 1860–1920. Boka fortel om korleis den dramatiske oppløysinga endra det norske landskapet og bygdelivet, og korleis det gjekk med dei få tuna der bøndene ikkje flytta for å etablera seg kvar for seg. Boka fortel også om korleis kvalitetane i det tette klyngetunet no kan få ein ny vår om dagens arkitektar, byplanleggarar og husbyggarar ser til denne eldgamle buforma for inspirasjon til nye bumiljø der den moderne nordmannen kan trivast og bu i fellesskap.

I tillegg til Apneseth sine bilete av klynge- og rekketuna, slik dei framstår i dag, inneheld boka historiske bilete, gamle utskiftingskart som viser den opphavlege organiseringa, og fleire av Arne Berg sine teikningar av dei gamle tuna.

Dei siste åra har vi sett ei stadig aukande interesse for historia vår, det nære og det solide. Denne boka er ein augeopnar for ein tradisjon som inspirerer stadig fleire nordmenn.

B) Bedehusland

Dette er ei djerv bok, da den er en hyllest til vårt Bedehusland, som lå tykt over Totenåsen og Norges land for 100 år siden. Mange har en formening om Bedehuslandet, og enda flere forsøker å ta Bedehuslandet til inntekt for egen sak, det være seg i negativ eller positiv forstand. Som en reaksjon på dette har Erlend Berge valgt å la introduksjonen til boka følge med som et lite hefte ved siden av, et svært klokt valg, for å forsikre seg om at ingen meninger knyttes opp mot hyllesten, hvor de flotte fotografiene fra de siste restene av vårt engang så storslåtte Bedehusland, får stå helt alene for seg selv og hylle det gamle Bedehuslandet vårt.

Selv kjenner jeg meg litt besveken over at ingen av bedehusene rundt Totenåsen kom med i boka, særlig Soløy bedehus i Hurdal, hvortil Totenåsens apostel, M.J. Dahl, først ankom. Men dette får man heller se som en utfordring til seg selv.

Mens mange i dag forsøker å knytte bedehusbevegelsen til en kapitalistisk verdensanskuelse, mener jeg at Bedehuslandet var av landets viktigste kulturallmenninger gjennom alle tider, og skulle gjerne fått med meg den gamle presten i Hurdal, samt Petros fra Freelab i Polen, for å skrive bok om Bedehuslandet som allmenningenes land. Kanskje forsøker jeg meg med en artikkel hos steigan.no om dette temaet i året som kommer, som en trigger for videre utforskning?

C) Making Dystopia: The Strange Rise and Survival of Architectural Barbarism

Et hersketriks for proponenter for moderne arkitektur er å brunskvette på oss som elsker skjønnheten. “Making Dystopia”, av James Stevens Curl, ser nærmere på sammenhengene her. Fra før av er jeg vel klar over at fascistene ikke fulgte den universelle skaleringsloven med mer, og derfor i praksis brøt med klassisk arkitektur, men å kjenne til det ideologiske bakteppet er alltid nyttig.

Av anmeldelsen til Brussat går det fram at det var vi Europeere som eksporterte modernismen til Amerika, og derfor er skyld i hesligheten til Amerikas byer. På den annen side er det ingen tvil om at det var den amerikanske bilindustrien som eksporterte den suburbane drømmen til oss, slik at vi nå vel kan sies å være skuls i destruksjonen av hverandre.

Uansett, Norge og verden er i ferd med å bli en modernistisk dystopi hinsides fatteevne. Enga mi, grenda mi, den urbane landsbyen min og snart byen min, med nedhøvlingen av Hovdetoppen, har falt for modernismens ondskap. For å kunne begynne å ta tilbake det tapte, er det helt nødvendig å vite hvordan skapelsen av Dystopia kunne finne sted. Derfor står denne boka på julegavelista mi i år, og får jeg den ikke til jul kjøper jeg den selv.

Kunnskap, pluss restene av fortida, er hva vi må ty til for å hele vår ødelagte verden.

Les David Brussat sine alltid gode anmeldelser av boka:

- Review: ‘Making Dystopia’

- More on ‘Making Dystopia’
The book is severely critical of the Modernist movement in architecture, holding it responsible for the loss of historical, traditional, and vernacular building cultures. It goes further to associate the loss of other valuable aspects of culture with the erasing influence of modernist thought. The obvious transformation of the built environment influenced people subconsciously away from older compassionate, humane design practices, and towards a cold, inhuman industrialism. Today’s unsustainable Industrial-Modernism is not the inevitable consequence of a natural process of architectural evolution, while the Bauhaus was not an enlightened architecture school. Professor Stevens Curl’s work is an invaluable resource for academia, the public, and professional practitioners. It could help to trigger a massive re-orientation of the building industry, helped by forward-thinking legislators. An enlightened and interested public has to come to grips with what happened, and try and fix it for a better society in the future. - Nikos A. Salingaros
Ei lita julegran pyntet av Bedehuslandets glemte engler ved Nedre Hongsæter på Totenåsen.

-Wikimedia.

Plasticulture

Identitetsfjellet

$
0
0
Du heilage fjell i byen vår,
du gav oss byrgskap og identitet,
no har dei høvla deg ned.
Dei kallar det utvikling,
men dei avviklar alt,
som har meining
for meg.
Pengane rår,
Hovdetoppen ligg lik
eit ope sår.

Eg vil ikkje sjå deg krona
med eit skinande UFO-hotell,
ei heller kjøleskapsblokkar
i solhellinga di,
la heller småfugl og dyr
få nyte sola
i lia di.

Enkle verdiar,
einsemd og nærfriluftsliv,
fred i sjela
midt i eit hektisk
småbyliv.
Fysj og føy,
her skal vera fart og spaning,
for eit rastløyst,
moderne liv.

Det svenske Arkitekturupproret er "chockade över det fruktansvärda trähöghuset" i Brumunddal

$
0
0
Det svenske Arkitekturupproret om høyhuset i Brumunddal:
Vi var i Ålesund och Trondheim i somras och blev chockade över det fruktansvärda trähöghuset mitt ute i den underbart vackra naturen. Ändå var det oerhört mycket mer orörd skönhet än i Sverige. Men man ser att dekonstruktivisterna nu vill förstöra allt det vackra som blivit kvar, även i Norge och Danmark. :(
Brumunddal skulle liksom sette seg selv på kartet, og det har de gjort, som Mjøsregionens største skamplett!

Eller for å bruke et uttrykk brumunddølene kanskje forstår?

"Dom har driti på draget."

***

Det skrekkeligste stedet ved Mjøsa er Brummunddal, med stakkars sentrum beliggende bak en firefelts motorveg, og nå får de dette enorme fallos-symbolet til Arthur Buchardt i strandkanten. Dette er erigert narsopati på sitt mest hensynsløse!
Er det saklig grunnlag for grønnvaskingen av høyhus i tre, Bruken av tre blir benyttet som brekkstang for å få godkjent byggeprosjekter som bryter med steders historiske karakter og vanlige bestemmelser for høyde. Det gjelder bl.a. Arthur Buchardts egotrip i Brumundal. Bransjeorganisasjonen for betong hevder at tre ikke er mer miljøvennlig enn deres eget elskede materiale. Hvis de har rett kan det bli slutt på byggebransjens suksess med å presse gjennom kontroversielle prosjekter ved å sminke dem med trematerialer. Hensyn til stedet kan ikke lenger bli tilsidesatt med materialvalg som unnskyldning:

"Med god prosjektering og riktig bruk av betong vil du også oppnå lave karbonavtrykk. I tillegg har betong svært lang levetid, lavt vedlikeholdsbehov og trygghet mot brann og råte. Det er jo et vesentlig poeng at bygget skal kunne brukes problemfritt i år etter år." - Audun Engh
Fallosen på Balletangen i Brumunddal. Har ikke fått tatt et eget foto enda, men det er klart at dette er et enormt overgrep både mot stedet og mjøslandskapet, og et uttrykk for at vi har blitt et narsopatisk samfunn.

Det er å håpe at mjøsfolket tar fyrstikkene i egne hender og lager til Mjøsas største St. Hans bål her neste midtsommer. Ikke kun for å redde det duvende mjøslandskapet, men også for å sende et budskap til narsopatene om at vi ikke aksepterer slik utagerende atferd lenger.

Nei takk til mjøsporno i strandkanten!

Foto: Estate

Bygg lagom högt. Höjden bör anpassas efter befintlig bebyggelse. Bygg bostäder på bredden och inte på höjden. Låt endast vackra och väl anpassade offentliga byggnader sticka upp en aning. Bygg bostadshus med mansardtak så går det in en eller två extra takvåningar utan att det stör. - Arkitekturupproret

Tenk at sindige hedemarkinger kan være så banale...


Mens New Yorks skyskrapere fikk sin karakteristiske form etter at de innrømmet at det var et stort feilgrep å plassere høyhus ved vannkanten, repeterer Brumunddal New Yorks tabbe 100 år etterpå.

Mjøslandskapet er et duvende, rolig og behagelig landskap. Å plassere en sjokkerende skyskraper i dette unike landskapet, er å rive hjertet ut av mjøslandskapets sjel, et helt ufattelig kulturlandskapsovergrep! På linje med vindmølleprosjektet på Totenåsen, som Nils Faarlund fikk nedkjempet.


Sam Vaknin, verdens mest intelligente narsissist, er så intelligent at han har klart å bryte ut av sitt eget ego, for å se seg selv utenfra. Fallosen ved Furnesfjorden er utvilsomt et narsopatisk bygg, i likhet med Kjell Inge Røkkes kommende skyskraper ved Oslofjorden. Dessverre har vårt samfunn blitt narsissistisk, derfor dyrker vi narsopatene og hyller deres ikoner.



Ingen tvil om at Buchardt og Røkke lever etter ordtaket "Go big or go home". Dessverre er det slik at skjønnheten til våre tradisjonelle byer og bygder, skyldtes nettopp en uendelig rekke små handlinger og prosjekter, som bygget på hverandre, i respekt for hva som var før og hva som er omkring. Dette kalles adaptiv morfogenese, og er slik naturen utfolder seg selv.

"Go big or go home? Maybe not."

Tall Buildings:
  • Skyscrapers are usually designed according to a template (a rectangular slab)
  • Ignore context and environment
  • Imposition of architect’s will
  • Can never arise from step-by-step adaptation
Unsustainable:
  • Skyscrapers can never be made sustainable
  • Using the latest technology does not alter their intrusive character
  • They introduce urban singularity
From a colleague (Michael Imber):
  • Claim that tall buildings are sustainable is a cruel fraud
  • Excessive heat gain and loss from unshaded exposures and typical glazing systems
  • “Heat island” effects
  • Require materials with very high embedded energy
  • Skyscraper floor plates are inefficient — excessive space requirements for lifts and for emergency exit stairs (more floors==more waste)
  • They block the sun and view (view is aesthetic - maybe not a big deal; sun builds Vitamin D in the skin and to avoid depression)
  • Create wind effects at the ground level (urban tunnels, downgusts, etc.)
  • Carbon benefits of urban density level-off at 4 to 6 storey building envelope
Social Problems:
  • Ground floor usually disconnected
  • Christopher Alexander’s pattern: children living more than 4 storeys from the ground feel disconnected (leads to child pathologies)
  • Leon Krier proposed tall buildings that are monuments, not residences
Religious icons:
  • Le Corbusier’s “Towers in the Park” has become a religious symbol
  • Worshiped by modernist urbanists
  • Despite repeated disasters, still used as “modern” typology the world over
  • …with towers of ever increasing height! People never learn…
Good tall buildings:
  • Must be very few in any city
  • Always in the high-density center
  • Ground floor helps urban fabric
  • Examples from late 19th Century, early 20th Century
  • Thin, not too tall, hierarchy of scales
  • No setbacks (from the street)
Conclusion:
  • There are several branches of New Urbanism practiced today
  • All of them are far better than zones car-dependent sprawl, or skyscrapers in the park — a monstrous idea
  • Communities the world over are building neo-traditional developments
***

Kronikk i Aftenposten: "Skyskraper på Fornebu: Når form følger pengemakt". En glimrende artikkel av Sigmund Asmervik, med argumenter både mot Røkkes tårn på Fornebu, og for heller å velge kvartalsbebyggelse. Hele teksten er kopiert nedenfor, i tilfelle den ikke kan leses på nett.

Sitater: - "Kvartalsutbygging langs sidene i 6–8 etasjer ut mot veisystemet gir en effektiv arealutnytting intet tårnprosjekt kan måle seg med.

- Det er fleksibelt med hensyn til utbygging i etapper og ombygging, og i tillegg gir det gode muligheter for gode byrom skjermet mot vær og vind.

- Kvartalsutbygging med beskjedne høyder gir en mye større robusthet enn høyhus.

- Ut fra hensyn til sikkerhet og risiko vet vi at vi ikke legger alle eggene i én kurv. Høyhus er høyrisiko. Jo høyere, dess verre".

HELE ARTIKKELEN:
Skyskraper på Fornebu: Når form følger pengemakt | Sigmund Asmervik

Dette prosjektet er stryk til eksamen både i byplanlegging og samfunnssikkerhet.

KRONIKK

Kjell Inge Røkke vil bygge «Det store blå» på Fornebu. Den 200 meter høye bygningen er tegnet av den svenske arkitekten Gert Wingårdh.
Sigmund Asmervik
Sivilarkitekt og professor emeritus

Mønsteret er det samme. Eiendomsutviklere jakter på tomter med lav utnyttelse, og ved å tilby glansbilder og høyderekorder lekkert fargelagt, lokkes politikere til å gå inn for høyhusprosjektene rundt i landet. «Det store blå» på Fornebu er intet unntak.

Legger inn prutningsmonnNår utbyggere ofte presser utnyttelsen opp, er det primært for å få plass til flere kvadratmeter for dermed å sikre større fortjeneste.

Ofte kjøpes tomten til en pris i samsvar med den gjeldende reguleringsplanen. Deretter lobbes det intenst for å få økt tomteutnyttelsen, for deretter, i mange tilfeller, å selge det hele med ikke ubetydelig avkastning.

Reguleringsplanen kan si åtte etasjer, utbyggeren vil helst bygge 60 etasjer, men er godt fornøyd når bygget blir godkjent med 25 etasjer.

Nordens høyeste bygningMye oppmerksomhet om høyde og farge, og lite om innhold, lokalisering, transport og sikkerhet har det vært så langt på Fornebu. Ved en forsvarlig saksbehandling må ideen om det høye blå prøves opp mot arealbruk og tetthet i de nærmeste områdene, trafikkløsninger og sikkerhet – og mot utredninger, som konsekvensutredninger, og risiko- og sikkerhetsanalyser.

Her er det ikke som i H.C. Andersens eventyr at keiseren er uten klær, klærne er der, men uten innhold.

Men noe vet vi om innholdet, i tillegg til at det skal bli Nordens høyeste bygning på 200 meter. Det er i flere sammenhenger nevnt at tårnet skal inneholde 3000 kontorarbeidsplasser, og at det skal være forskning og utviklingsprosjekter rettet mot hav og miljø.

Kreativitet på toppen av et tårn?Forskningsstiftelsen Sintef, som det kan være naturlig å sammenligne med, har 2000 ansatte. 3000 arbeidsplasser gir fort et arealbehov på 70.000–90.000 kvadratmeter, og da nærmer vi oss romprogrammet for konkurransen om Regjeringskvartalet. Så stort er det.

Ikke all kreativ innovasjon skjer på gutterommet eller i en garasje, men det skjer i hvert fall ikke i et direktørkontor på toppen av et tårn.

Gode forskningsmiljøer?For et par tiår siden arbeidet jeg sammen med forskere fra Norge og Sverige på et prosjekt med den utfordrende tittelen: Hva er et godt forskningsmiljø?Vi reiste verden rundt et par år og intervjuet personer i ulike forskningsmiljøer.

En av de klare konklusjonene var at det avhenger i stor grad av størrelse. Svarene varierte mellom 7 og 20 personer. Men andre ord: små grupper.

Et svar som oppsummerte dette godt, ga kulturgeografen Torsten Hägerstrand: «En forskningsmiljö bygger på att människor kan mötas för att samtala om viktiga ting under lång tid.»

Vi ble også kjent med et japansk kreativt prosjekt. En spennende forsker fikk invitere 10 -12 personer han ville ha med på et 5 års forskningsprosjekt. Et viktig poeng var at for hvert nytt prosjekt skulle gruppen selv velge lokalisering, bygningen hvor de skulle arbeide.

Tårn er en dårlig idéTårnet på Fornebu har naboer og nærmiljø. Allerede i 1624, skrev den engelske poeten John Dunne:

«No man is an island, Entire of itself, Every man is a piece of the continent, A part of the main»

6. århundre f. Kr: Byplanlegging i antikken representert ved den greske byen Miletos.

Dette gjelder også bybygging. Tårnet skal tilpasses andre bygninger, trafikkanlegg og parkområder. Det er i utgangspunktet en dårlig idé å plassere et høyt hus midt på tomten med tanke på effektiv arealutnytting.

Det er ikke tilfeldig at all byplanlegging før Le Corbusier på 1920 tallet introduserte «tårnet i parken» som ideal, at bybygging stort sett var basert på en kvartalsstruktur – fra den greske, antikke byen Miletos i det 6. århundre f.Kr til Ildefons Cerdàs plan for Barcelona på 1860-tallet, eller Melvin Webbers plan for byen Milton Keynes «New Town» i England i 1967.

1860-70: Den katalanske ingeniøren, byplanleggeren, arkitekten, juristen, økonomen og politikeren Ildefons Cerdàs plan for Barcelona:

1920 tallet: Den sveitsiske arkitekten Le Corbusier introduserte "tårnet i parken" som ideal:

1967: Melvin Webber, urbanist og byplanlegger fra USA, tegnet denne planen for byen Milton Keynes'«New Town» i Sørøst-England:

Kan ikke måle seg med kvartalsutbyggingKvartalsutbygging langs sidene i 6–8 etasjer ut mot veisystemet gir en effektiv arealutnytting intet tårnprosjekt kan måle seg med.
Vindfulle og ubrukelige restarealer er det allerede nok av på Fornebu.

Det er fleksibelt med hensyn til utbygging i etapper og ombygging, og i tillegg gir det gode muligheter for gode byrom skjermet mot vær og vind. Dette, i motsetning til høyhus som gir turbulente vindforhold på bakken og fare for «SLOAP», Space Left over After Planning. Vindfulle og ubrukelige restarealer er det allerede nok av på Fornebu.

Det er blitt kommentert at tårnet er bærekraftig og miljøriktig, begrunnet med at «alle» skal kunne komme dit, til en ny banestasjon. Dette er både kunnskapsløst og banalt.

Ikke dobbelt så miljøvennligDet er ikke slik at dersom du dobler antallet som kommer til en stasjon, så blir det dobbelt så miljøvennlig. All vettug trafikkplanlegging baserer seg på å unngå for stor konsentrasjon slik at krav til kapasitet topper seg i tid og rom, noe som fort fører til overdimensjonering som hverken er funksjonelt, økonomisk eller miljøvennlig.

Og folk vil fortsatt komme i egen bil, drevet med bensin, diesel eller elektrisitet, som tar plass. Stor plass. Om vi antar at en tredjepart av de 3000 personene kommer i egen bil, vil det kreve et parkeringsareal tilsvarende fire fotballbaner.

Høyhus er høyrisikoÅ ha arbeidet med samfunnssikkerhet i 20 år har gitt meg en viss innsikt. Mye er usikkert, men noe vet vi og noe kan vi.

Ut fra hensyn til sikkerhet og risiko vet vi at vi ikke legger alle eggene i én kurv. Høyhus er høyrisiko. Jo høyere, dess verre. Stikkordene er eksponering og evakuering, spesielt for personer i rullestol, som gjør høyhus sårbare som mål for terror og krig.

Vi vet at brann i sin alminnelighet har vært, er og vil fortsatt være farlig. Jevnfør Grenfellbrannen i London sommeren 2017. 9. september 2001 vil jeg ikke nevne. Det som ikke skal skje, skjer av og til. Og jeg vil ikke sitte i toppen av tårnet når det smeller.

Står til strykKvartalsutbygging med beskjedne høyder gir en mye større robusthet enn høyhus.

Om nå ikke Røkke får bygge 60 etasjer, men bare 25, så er det kanskje plass til et tvillingtårn. Gjerne fargelagt grønt for å vise at de som arbeider der, er opptatt av det «grønne skiftet».

For dere som ikke har forstått det helt, så er dette prosjektet stryk til eksamen både i byplanlegging og samfunnssikkerhet.

Relatert



Leon Krier: Architecture in the Age of Austerity

Brutal skyskraper i Stockholm
Stockholm blir idiotiskt...! Mer och mer, steg för steg, sker olika slags helt sjuka, galna förändringar - och det fortsätter: det bara fortsätter, trots stopp för Applebutiken i Kungsträdgården och stopp för Nobelbygget på Blasieholmen! - Dan Franck
A little off the top for Fane
Ble nylig klar over at det kan bli ekstreme høyhus ytterst på Tjuvholmen i Hamar! Kan forstå at Brummunddal har mindreverdighetskomplekser, og derfor applauderte Arthur Buchardts fallossymbol. Men Hamar! De er jo Innlandets hovedstad!

Tenkte på å starte et nytt liv på Hamar etter nedhøvlingen av Hovdetoppen, med påfølgende UFO-dystopi. Men det er visst ingen som kjenner til grenser lenger, så ikke godt å vite hvor man skal gjøre av seg. Vi lever i sannhet i en narsissistisk tid 😦

Hva som skjer hvis Røkke får realisert Nordens høyeste skyskraper på Fornebu, tør jeg ikke tenke på. På den annen side, makter de å stoppe Røkke, da blir det forhåpentligvis et kraftig tilbakeslag for himmelstreberne. Hvor ble det forresten av den sindige hedmarkingen?

Rimgress

$
0
0
Et lite novemberminne fra Nedre Hongsætra på Totenåsen, hvor gresset var dekket av store iskrystaller. Deretter fulgte regnvær, og i dag tungt snøvær.

Tenk at slik skjønnhet kan forsvinne så raskt. Men på samme vis er det med mjøslandskapet, hvor dette for 100 år siden var dekket av et lag av skjønnhet, som vi nå fjerner i en forrykende fart. Som Mjøsregionens fotograf er dette selvsagt en tragedie å bivåne.

"Vi var i Ålesund och Trondheim i somras och blev chockade över det fruktansvärda trähöghuset mitt ute i den underbart vackra naturen. Ändå var det oerhört mycket mer orörd skönhet än i Sverige. Men man ser att dekonstruktivisterna nu vill förstöra allt det vackra som blivit kvar, även i Norge och Danmark. :("

Treskyskraperen, som nevnes av Arkitekturupproret for Sverige, er den i Brumunddal. Men hele Mjøsregionen dekonstruktiveres i disse dager, som med UFO-Hotellet på Hovdetoppen og nye Rausteinshytta på Østhøgda. Alt som er vakkert, all identitet, all stolthet, ønsker dekonstruktivistene å forstyrre. Som et resultat blir vi forstyrrede mennesker, med et forvrengt sjelsliv.

Men noen må ta opp kampen, da likegyldighet er en større ondskap enn ondskap, slik Elie Wiesel hevder. På det siste styremøtet i min gamle bedrift nevnte jeg på at jeg ønsket en slik stilling, for å kunne stå i denne kampen, med hovedvekt på foto, samtidig som jeg hadde et inntektsgrunnlag. Dette ble mitt siste styremøte.

Så nå står jeg uten inntekter i min kamp for skjønnheten, samtidig som utgiftene heller er større, da fotografering ikke er billig. F.eks. kollapset Windows sist uke, 1250 kr. til reinstallasjon hos Mjøsdata. Mitt nye adapter har ankommet fra USA, men så påløper 500 kr. i moms og toll, hvilket jeg ikke hadde regnet med. Så blir nok siste gang jeg bestiller fotoutstyr fra USA.

Ellers kan det kanskje hende en internasjonalt anerkjent finsk naturfotograf kan hjelpe meg med en liten utstilling fra Hovdetoppen? Hvis noen av mine fotografier fra i høst kan være mulig å arbeide videre med? Jeg vet ikke? Mine beste fotografier i høst ble definitivt rimfrostbildene fra Holmstadengen. Så her har jeg da i alle fall oppnådd å dokumentere noe av våre forfedres skjønnhet, før den forsvinner ut av historien for godt, lik rimgresset på Nedre Hongsætra.

Og mens rimgresset nok kommer tilbake neste høst, kan vi ikke på noe vis regne med at våre forfedres skjønnhet gjør det samme.

-Wikimedia.

Architecture as a Cult

$
0
0
By Nikos A. Salingaros

1. Introduction.

I have found, to my surprise, that architects are not interested in laws of architecture. They prefer to design buildings on the basis of artistic fashion and ephemeral philosophical concerns. The same reaction greeted the efforts of my distinguished colleagues, Christopher Alexander and Léon Krier, to reform architecture as a discipline. Another recent attempt was initiated by Prince Charles. Despite having the vast majority of the British public in agreement with his humane vision of architecture, the Prince's attempt ultimately failed.


How does the architectural profession so successfully repel attempts at reform? I believe that the answer is to be found in a system phenomenon. Architecture is a cult, and the last thing a cult wants is to be transformed into a proper scientific discipline. The reason is that the two types of system have very different internal structures, which in turn generate a form for the controlling power structure. There is no smooth transition from a cult to a discipline based on logical precepts.

Architecture is not set up to be stable to received input in the same way that science is. In science, there exists large-scale and long-term systemic stability. By contrast, contemporary architecture, like any other belief system not founded on rationality and experiment, is susceptible to catastrophic system collapse because it cannot tolerate minor changes.

The moment when society decides to abandon architecture as a cult, and replace it with architecture as a field based on logical reflection, the present architectural power structure will cease to exist. A new power structure composed of new people will be supported by a new educational system. Establishment architects realize that their continued prosperity depends on prolonging the current system, and are doing a marvelous job of reinforcing its hold on society.

2. Defining a cult.

A system may be identified as a dangerous cult if it has the following characteristics, combining aims with techniques:

1. It aims to destroy
2. It isolates its members from the world
3. It claims special knowledge and morality
4. It demands strict obedience
5. It applies brainwashing
6. It replaces one's world view
7. It has an auto-referential philosophy
8. It creates its own language, incomprehensible to outsiders

I will show here that contemporary architecture satisfies these criteria.

3. Architecture and cults.

Few people today connect architecture with religion. And yet, up until about the last two centuries, architecture could not be distinguished from religion. Today, architecture has broken away from religion in forming its own cult. Architecture competes with religion because it promises transcendent pursuits to its practitioners. It offers mystical enchantment, with insights left to be discovered purely by the power of creativity, and thus an opportunity for any initiate. The architect sees a chance for transcendental expression beyond the utilitarian uses of a building.

From this, it is not surprising that architecture misused the workings of religion to further itself.

The Bauhaus and Taliesin -- two "compounds" upon which contemporary architectural education is based -- followed a cult structure.

It is irrelevant whether the spiritual groups mentioned above represented beneficial, benign, or harmful cults. Cult methods were applied to make architecture into a new cult, and an extremely dangerous one because of its virulence and destructive aims. A key aspect of modernism was an absolute belief in the necessity of eliminating all pre-modernist architecture.

The point where architecture turned into a cult can be identified with the abandonment of traditional building culture. Like science, architecture has a vast store of practical knowledge and technical skills that one needs to master before making original contributions. By throwing all of that away, the modernists could offer instant gratification to those who joined the cult. They attracted followers using the myth of the creative genius. Instead of learning and absorbing a core body of knowledge, they trained for allegiance to the architectural cult.

4. Brainwashing.

Cult indoctrination begins by tearing down a person's confidence and self-esteem; i.e., one's emotional equilibrium as established via the childhood development of one's intuition and senses. Tactics for achieving this include mental and physical humiliation to discredit what are already automatic and natural responses. After one's major point of internal stability and referential attachment to a world view is effaced, that candidate is open to any kind of indoctrination.

For several decades, architectural novices have been conditioned by the message that sensual gratification from ornament and architectural forms, surfaces, and colors is a criminal act. It is asserted that such sources of pleasure are fit only for primitive peoples and social degenerates. Indeed, a cultivated non-response to sensually emotive architectural elements is supposed to characterize the intellectually advanced individual. As a psychological and physiological reaction to those forbidden elements is normal, however, this message induces feelings of guilt and worthlessness, as required to break down a student's spirit. Self-esteem is then rebuilt using the modernist repertoire of alien, hostile forms and surfaces -- and, from then on, only the cult's reality is considered valid.

One of the slogans of the Bauhaus was "starting from zero". Its aim was a radical restructuring of human consciousness. Every incoming student was subjected to intense psychological conditioning designed to cleanse every preconception regarding architecture, so as to re-wire the student's neuronal circuits.

The studio method of architectural training lends itself perfectly as a technique for cult indoctrination. A student's project is judged -- without having a basis of proven logical criteria -- as to how far it resembles currently fashionable buildings. The student's grade is entirely up to the whim of the teacher. It is no wonder then that, despite the widely-pronounced aims of limitless creativity, all students' projects tend to look the same and to conform to stylistic dogma. Students who don't adopt the cult's beliefs are eliminated before they can get their degrees, so they never join the architectural profession.

5. The cult of Deconstructivism.

In a devastating hoax, the two physicists Alan Sokal and Jean Bricmont have exposed some of the most prominent French deconstructivist philosophers as charlatans.

Charlatans are not protected in the scientific world. The society of their peers would expel them from positions where they could continue to do harm. Science needs to protect its foundation more than its individual members, something that will not occur in a power-driven discipline that lacks a scientific basis. In the architectural arena, deconstructivists are unassailable because the discipline is based largely on cult beliefs. Those who use deconstructivist philosophy to justify their bizarre constructions are now at the top of their profession.

There is something dangerously wrong with a society that ignores the exposure of intellectual impostors. If part of a system is pathological, this puts the entire system at risk. Systemic connections will eventually infect the rest of the system (in this case, society as a whole), and thus destroy it. Our civilization appears to be so complacent with its recent technological progress that it does not recognize threats to its very existence. We are distracted by technological toys and are not applying our scientific knowledge to keep our society in healthy working order. More traditional cultures are aware that something is dreadfully wrong, but they don't know how to react in a constructive manner.

Architecture schools are training graduates who are indoctrinated into deconstructivist philosophy, yet are unable to design a simple building fit for human sensibilities. Deconstructivist buildings, moreover, have been shown to remove life from the environment. Life here is defined in mathematical terms as a measurable degree of organized complexity that is characteristic of biological forms. None of this is even remotely perceived by either practicing architects, or students who would become architects, because the discipline has become entirely self-referential. There is no contact with outside reality, which is arrogantly stated to be the deconstructivist's principal aim.

The deconstructivist agenda is to destroy the logical foundations of knowledge and reasoning, in a way that would make it impossible to reconstruct it afterwards. For deconstructivist architects, there is no more utopia, only nihilism.

6. Architectural cult symbols.

As psychological conditioning is used to reformat the minds of architecture students with an "approved" set of images, this indoctrination develops negative associations for "disapproved" images of traditional buildings. A remarkably effective propaganda campaign has successfully linked traditional architecture with all the ills of history. To many, a Classical building now stands for something evil, and a building in local vernacular style as a serious impediment to progress. Just as experimental animals and human prisoners-of-war are conditioned to react automatically to a particular stimulus, architects have been conditioned to feel a physical revulsion for new buildings in traditional styles. They have been brainwashed by the cult to identify the cult's "enemy" without reflection.


Modernism's cult symbol is an empty rectangle, with the concept of emptiness expressed by its interior being just as important as the sharp rectangular edges. Since modernist dogma strictly forbids ornament on the human range of scales 1cm - 2m, there exist no true modernist symbols on those scales to which human beings can connect. The imposition of modernism's alien aesthetic is achieved by creating a void. Its symbol is precisely the absence of symbols. The mental image of "pure" form erases living structure from our world.

Theo van Doesburg (of De Stijl and the Bauhaus) is credited with saying that: "The square is to us as the cross was to the early Christians". Here we encounter a philosophical shift of levels, from visual symbols to an abstract ideal. The modernists worshipped the unattainable abstraction of geometrical purity, and this displaced all visual and architectural symbols of the past. This indicates the transference of values from traditional symbols and rules (which could express religion) to an abstract ideal (which therefore competes with religion).

Deconstructivism is an offspring of modernism that retained many of its parent's cult symbols; for example their sharp edges and high-tech surfaces. Seeking novelty from within a severely limiting style, deconstructivist architects abandoned early modernism's horizontally-aligned rectangular geometry to create broken straight lines, diagonals, and curves. Modernism's ideological aim of eliminating the copying of historical forms and symbols was achieved via severe geometrical abstraction. The only possible direction to move from empty abstraction -- without returning to the ordered complexity of traditional architecture -- is to destroy forms altogether. Because modernism as a thought system denies organized complexity, it could only evolve into disorganized complexity.

Architectural cult symbols act like viruses to infect the built environment. They have even parasitized established religions, with the consequence that postwar religious buildings are spreading the cult's ideology rather than their clients' spiritual values.

7. The solution.

Now that the architectural cult has become the establishment, it controls architectural education and the media. Deconstructivism today permeates the arts, literature, philosophy, and the social sciences, so where are we to find sanity and support? There are two disciplines that are opposed to cults, and which will provide the natural allies for a humane architecture of the present and future. These are science, and religion. A destructive cult's weakness is that it is cut off from both science and God.

Unfortunately, modernists misused science atrociously, and now the deconstructivists' considerable propaganda machine is taking over terms like "fractals", "nonlinearity", "chaos", and "emergence". We need to tell the world the truth: that the new sciences point unequivocally to traditional architecture as being rooted in the same generative processes that create the rest of the universe. A new, humane architecture can bridge the gap between science and religion, and this alliance will generate a better world.


Bibliography

Mehaffy, Michael W. and Salingaros, Nikos A., Geometrical Fundamentalism, inPlan Net Online Architectural Resources, (January 2002), approximately 20 pages. 

Salingaros, Nikos A. and Mikiten, Terry M., Darwinian Processes and Memes in Architecture: A Memetic Theory of Modernism, in Journal of Memetics - Evolutionary Models of Information Transmission, Volume 6 (2002), approximately 15 pages. 

Reprinted in DATUTOP Journal of Architectural Theory, Volume 23 (2002), pp. 117-139. Sokal, Alan and Bricmont, Jean, Fashionable Nonsense, Picador, New York (1998). European title: Intellectual Impostures.

Related


Here Comes the Moon - The hopeful dystopia of Pushwagner’s Soft City
Viewing all 4053 articles
Browse latest View live