Vi tar det med ro hjemme i påsken, mens storesøstra er hos besteforeldrene i Hurdal. I dag ble det igjen en liten tur opp til Eiktunet, Gjøviks eneste virkelige perle. Været var lettskyet med nordavind. Jeg bestemte meg for å ta med kameraet, og selv om det er litt kjedelig å fotografere tidlig på våren, ble ikke resultatet så aller verst.
 |
| Utsyn mot Tranberglia, Gjøviks svar på Holmenkollåsen |
 |
| Vel oppe de bratte bakkene |
 |
| Gravhaugen ved inngangen til Eiktunet |
 |
| Vi passerte husflidsstua, en gammel tømmerbygning pusset med leire, en vanlig teknikk for å vindtette i gamle dager |
 |
| Med oppgangssaga ble det vanligere med bordkledning for å beskytte mot vær og vind |
 |
| Jeg elsker slipsteiner. La oss håpe vår sivilisasjon ikke faller så langt tilbake at vi mister slipsteinen. |
 |
| Vegen videre gikk forbi den vakre prestestua fra Biri, det eneste stedet i Gjøvik hvor jeg drømmer om å bo |
 |
| Herlig kulturlandskap innhyller de nydelige husene |
 |
| En skjermet benk ved småsalamander-dammen, hvor vi slappet av med kakao og kaffe og delte en appelsin |
 |
| Utsikta fra benken |
 |
| Etter pausa våknet veslejenta |
 |
| Hjem igjen gikk vi om Tranbergtoppen. Ingen tvil om at utsikta herfra er verdt noen ekstra millioner. |
 |
| Til slutt en selfie av meg og minstejenta. Vi menn er heldige som bare blir penere jo eldre vi blir. |