Bevar Kvernum for kvernene

Da jeg var innom biblioteket i dag tok jeg en titt på Totens Blad, før jeg hastet videre til svømmehallen for å benytte et av de siste klippene på et gammelt svømmekort vi fant igjen under et ryddesjau forrige uke. Jeg fikk så vidt med meg at et lokalt eiendomsselskap og et arkitektfirma hadde planer om leilighetsbygg på den gamle Kvernumstomta på Skreia.

Mens jeg tok badstue og svømte forholdsvis bedagelig, begynte tankene å kverne videre på dette. Først tenkte jeg at det da var ille at dette stedet skulle lide en slik skjebne, nok et offer for modernismen og markedskreftene, skapt ut av det tyranniske stats/markeds-duopolet. Som lesere av Permaliv vet så inderlig vel, det er kun allmenningheten som vet å skape levende og vibrerende nabolag.

Forøvrig er modernismen nå inne i en ny syklus av minimalistisk Bauhaus-arkitektur, hvor man har byttet ut den kvite betongen med naturmaterialer, så skal liksom alt være bra. Men nei, de har fremdeles den samme angsten for ornament, mønstre og tradisjonsbundne formspråk. Så vi vet hva vi har i vente på Kvernumstomta, en neglisjering av menneskets biologiske og åndelige natur.

Tankene kvernet videre, og jeg begynte å tenke på opphavet til navnet Kvernum, for på folkemunne sier vi da vitterlig Kvennom, hvilket vil si kvernene. Man sa nok til daglig; "je stikk en tur borti kvennom", og med tida ble stedet hetende Kvennom, eller Kvernum, som man så fint skriver det.

Vi har her kverner i flertall, hvilket vil si at kvernene stod tett i strykene forbi Kvernum. Det var her Skreia ble født. Tenk hvilket liv det var her, med møller og oppgangssager på rekke og rad langsetter elva.

Kanskje en av mine forfedre arbeidet her og tok navnet fra en av møllene, da jeg egentlig skulle ha hett Fossemøllen. Det var min oldefar som i sin tid tok navnet Holmstad da han giftet seg med ei fra Holmstad gård, fordi hun mente hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet.

Tankene fortsatte å kverne, og det ble klart for meg at vi kan da ikke fylle opp denne viktige tomta med oppbevaringsbokser for mennesker, som stats/markeds-duopolet så frekt kaller for boliger, ja til og med hjem.

Kvernumstomta må bevares for en gjenreising av kvernene! For de som ikke holder seg for ørene og synger la, la, la, og later som alt er bra, er det klart at vår industrielle sivilisasjon synger på de siste versene. Terje Bongard konstaterer dette ut fra menneskeatferd og sin kjennskap til økosystemtjenestene, Gail Tverberg ut fra sine dypdykk i statistikk og tallknusing. Allerede om 20 år kan festen være forbi for all tid.

Allerede i 2035, om 20 år, vil vi være i desperat behov for energi. Da vil vi være takknemlige hvis vi bevarer Kvernums-tomta for framtidig småindustri, basert på direkte vannkraft. La oss legge til rette for kvernenes sang etter Kvernumsstrykene. Om 20 år betyr kvernenes sang brød, materialer, og spinnerier. Å legge hindringer i vegen for kvernene kan bety forskjellen på liv og død, for oss selv og våre barn.

Strykene forbi Landheim på Skreia. Dessverre har jeg enda ikke noe bilde fra Kvernumsstrykene, men håper å få gjort noe med dette i løpet av sommeren.