Verden er ikke lenger noe gøy

 

Jammen har Norge og verden blitt depressive steder. Det ser ut til at man stort sett kun er opptatt av to ting:

1)Å utslette oss selv.

2)Å gjøre verden til verdens kjedeligste sted.

I alle fall har man gjort en god jobb med Grythengen, som nå er utslettet, og som er verdens kjedeligste sted, hvilket jentene er hjertens enige i. Og dette er da godt, slik at jeg ikke risikerer at de blir sittende fast sammen med bygdedyrene i Øverskreien. For er det noe som er sikkert, så er det at dette er ikke noen morsomme skapninger. Tidligere var her husmannstroens folk som kom sammen om Ordet, nå er her kun "gang stalking narsissists" som kommer sammen, i et felles hat til de som er annerledes.

Uansett er dette trist, fordi Grythengen var, og kunne ha vært, verdens morsomste sted. Ja, jeg vil si det så sterkt, at uten denne eldgamle kværnenga vår, kommer verden aldri til å bli noe gøy igjen.

Dette kommer av at de biokulturelle koblingene man fant her, som nå er revet fra hverandre, er helt vanvittige, og danner sinnsvake komposisjoner i tid og rom, hinsides PermaLivs fatteevne.

Hvorfor folk ikke ser dette, vet jeg ikke, men det kommer vel av at de kun ser fragmenter. Selv ser jeg kun komposisjoner, ikke kun i rom, men også i tid. Det er slik fadografiet blir til, når jeg er ute og kjører jentene, eller vi går en søndagstur, bare stanser hele kroppen opp, hvis vi passerer en sterk komposisjon. Dette kommer av at jeg ikke ser steiner, trær og blomster, men komposisjoner. Underbevisstheten skanner hele tiden landskapet for komposisjoner, hvor den umiddelbart fryser kroppen, hvis den observerer en komposisjon over en viss styrke.

Det er sjelden jeg har tid til "mindful photography", stort sett bare bråbremser jeg bilen når underbevisstheten skanner en komposisjon over en viss styrke, hvor jeg hopper ut av bilen og tar bildene så raskt jeg kan, da jeg vet at jentene kun har et tålmodighets-rom på 2-3 minutter, hvoretter de begynner å mase, for at vi skal kjøre videre.