Hva innebærer representativt inngruppedemokrati (IGD) i praksis?

Hva innebærer dette demokratiet i praksis?

La oss oppsummere og flette inn flere punkter.

1. Det finnes per i dag ingen mekanisme innen markedsøkonomien som kan stoppe overproduksjon. Det finnes ingen “gründer” som kan finne opp et produkt som vil gi profitt innenfor reell bærekraft, det vil si lavere ressursforbruk. Grønn omstilling må innebære grønn vekst, og er i realiteten umulig: Investors/gründers krav om overskudd i form av pengeverdi skal altså oppnås med mindre salg og omsetning, mindre turisme og reising, mer holdbare varer, ikke minst færre varer, og med mindre forbruk av arealer og ressurser. Vi er altså i den groteske situasjonen at nesten hele det politiske partilandskapet ønsker, på en eller annen måte, arbeidsplasser som er «verdiskapende». På denne måten er en arbeidsplass i dag en direkte trussel mot livsgrunnlaget for etterkommerne. Serverne i verdens børser er symboler på ødelagt livsgrunnlag og ødelagt framtidig produksjon av levekår for våre etterkommere. Penger kan ikke spises, de kan bare byttes til verdier så lenge det finnes verdier. Det er viktig å forstå at vi ikke kan leve av oljefondet når det ikke lenger er noe å få kjøpt for pengene. Vi forsøkte for 10 år siden å konfrontere APs daværende leder for finanskomiteen, Torgeir Micaelsen, som sa på TV2 at «nå har vi så mye penger på bok at vi kan leve av dem til evig tid». Vi skrev denne kronikken:

https://bioman.no/2022/04/28/pengefolelsen/

I Mjøsa ligger det på 30-40 meters dybde store mengder sik, som kan høstes med tråler, en ressurs som ligger uuntnyttet, grunnet at den ikke gir pengeoverskudd. Øyvind Holmstad (myportfolio.com)

2. Vi MÅ da ikke arbeide, hvis vi har det vi trenger... Denne setningen må synke inn, modnes og diskuteres. I skrivende stund går det en dokumentar på NRK: Ascension (https://ascensiondocumentary.com/), som viser Kinas vanvittige fokus på kapitalismens konkurranse, effektivitet, arbeid og profitt. Det begynner rett og slett å bli tomt. Utregninger av Earth Overshoot Day blir mer skremmende for hvert år. I 2021 var jordas bioproduksjon brukt opp i slutten av juli. For Norge var festen over allerede i april. Resten av året spiste vi av «såkornet», forbruket tas rett fra livsgrunnlaget. Det er dessverre for mange mennesker på jorda. Den eneste måten å takle dette på er å få til rettferdig fordeling og ekte bærekraft innen et demokrati som er transparent og føles legitimt. 80 % av folk som er undersøkt har mikroplast i blodet. Mye av denne plasten er hormonhermende og kreftframkallende. Virkninger av hormonforstyrrende stoffer på fostre og barn er kjent å gi atferdsendringer senere i livet. La oss jobbe mindre og nyte livet mer.

3. Et demokratisk arbeidsliv med samfunnslønn som ikke er bygget på å øke kapital, kan fritt starte produksjon av nødvendige og holdbare varer i Norge. Hvitevarer som er konstruert for vedlikehold og reparasjon kan vare i flere hundre år. Bygningsteknologien fra de siste tiår er elendig, bygg rives etter kort tid. Ansatte i varehandelen er avhengig av å selge skrot i shoppingbutikker for å ha inntekt. “Hva skal vi leve av i framtida?”. Svaret er det vi alltid har levd av: Mat, klær, boliger, kultur. RID-modellen innebærer et komplett, robust og legitimt demokrati som fritt kan bestemme produksjon av holdbare, reparerbare, nødvendige produkter. Demokratiet innebærer friheten til å LA VÆRE å produsere.

4. Internet er fullstendig ute av demokratisk kontroll, og er samtidig svært viktig for oss alle. Det styres i praksis av et tyvetalls firmaer (Facebook, Google, Microsoft, Apple osv). Det samles individuell informasjon som selges for markedsføring. Overvåking og hacking truer personsikkerheten. Barn og unge utsettes for undertrykkende porno og idiotisk kultur som virker umulig å hindre. Nettet vil, under RID, være demokratisk styrt og kontrollerbart, uten at det skal gå ut over ytringsfrihet og kreativitet. Det bestemmer vi jo selv.

5. Samfunnet har noen vanskelige problemer på bordet nå, som utfordrer kjernen av venstresiden. Solidaritet, avskaffelse av fattigdom, flyktninger og innvandring, økte lønninger og mer kjøpekraft utfordrer virkelighetens grenser. I en verden som ikke tåler økningen må vi tåle å snakke om følsomme temaer. Disse sakene bør vi snakke om i et demokrati, rundt bordet. Her er noen korte innspill:

Et menneske er ikke en ressurs i økosystemsammenheng. Vi er alltid netto forbrukere av natur og ressurser. I skrivende stund vil Nordkapp kommune ha så mange ukrainere som mulig til å bosette seg der oppe, fordi disse vil bidra med arbeidskraft og «verdiskaping». I virkeligheten må så godt som alt et menneske trenger der oppe, utenom fisk, produseres i varmere strøk og transporteres dit. FN sier at over 700 millioner mennesker globalt ønsker å flykte for å bedre levekårene for seg og sine. Etter hvert som verden blir mer og mer utarmet og overbefolket, vil kampen om restene øke, og dette tallet vil stige. Konfliktnivået i det norske samfunnet omkring flyktninger og asylsøkere er allerede skyhøyt, og verre kan det bli når ressursmangelen øker. I et inngruppedemokrati kan vi ta legitime avgjørelser til beste for alle. Det er et faktum at å flytte en afrikaner til Norge innebærer 40 ganger økning av forbruk og ressurser. Det kan hende at Danmarks vedtak om å opprette mottak i flyktningenes naboland både er det mest humane (unngå menneskesmugling) og det mest miljøvennlige. Det er faktisk smart å bruke pengene til å hjelpe folk i nærområdene. Det krever mindre ressurser, og gjør at vi kan hjelpe flere. Vi kan bygge brakkebyer i Polen for å ta imot ukrainske flyktninger, bygge skoler og sykehus der, og dermed minske det økologiske fotavtrykket. Organisering av slike mottak etter RID-modellen vil også kunne starte politiske endringer i landene vi hjelper.

Vi må snakke om den apokalyptiske siden av dette. Det kan være vanskelig for venstresiden å akseptere at når mennesker står med ryggen mot veggen – sult , overlevelse for egne barn – vil det være de uønskede voldstrategiene som kan ta over. Menneskene vil kjempe om restene, om maten, om plassen. FN-rapporten viser til at det vil være de fattige som først blir rammet, men vi er ikke sikre på det: Norge lever av å kjøpe mat, og matprisene i verden har steget med 40 % bare det siste året. Hva skjer når verden oppdager at man ikke kan spise penger, man må spise den knappe maten selv? Det er de beste sidene av oss som kommer fram når en leser om vennlige mennesker som vil flytte folk hit for å “dele overfloden vår”. Men, hvor kommer mat og overflod fra? Vi har fisk, men ikke så mye mer ennå. Når overfloden forsvinner kan et robust, komplett demokrati som kan stå for en legitim fordeling være siste skanse mot en svært farlig framtid, kaos. Vi må diskutere dette, vi kan ikke avfeie de reelle tallene med -ismer.

Vi kan etablere en politikk for 500-1000 års stabilitet. Innovasjon og teknologisk forskning kan endre fokus fra å finne på mer unyttig å produsere for salg og omsetning, til løsninger på hvordan hvitevarer kan bli holdbare og reparerbare. Teknologiske løsninger på emballasjesløsingen, hvordan kan det gjøres bedre?

Vi trenger ikke mer kraft hvis vi endrer produksjonsfokus. Kraft er en vare som kan kjøpes fritt under kapitalismen, dermed vil all ny, «grønn» kraftproduksjon komme i tillegg til oljen, og bidra til mer forbruk, “verdiskaping” og naturødeleggelse.

“Å ta Norge i bruk” under kapitalismen er å bære ved til bålet.

Dyre medisiner er bare dyre fordi firmaene vil tjene penger. Det er bare forskere og laboratorieansatte bak medisinene. Når demokratiet eier produksjonen og bestemmer de ansattes samfunnslønn vil medisiner bli utviklet og tilbudt gratis. Det er ingen annen grunn enn profitt at medisinsk utstyr som NMR-maskiner skal koste titalls millioner.

Skogbruk: Investeringer i dyre skogsmaskiner fører til flatehogst og ødeleggelser. Når profittbehovet blir borte kan plukkhogst med hest være løsningen.

Disse tømmersledene har dølagampen Rauen i sin tid trukket, denne ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua med bestefar under krigen. Hvor gjerne skulle jeg ikke hatt Rauen II beitende i Grytheng-hågån om sommeren, og stående i stallen under kjørbrua om vinteren, for å benytte den til tømmerkjøring med plukkhogst på Totenåsen. Nå ligger geitedoningene istedenfor bortstuet under kværna til tippoldefar, vi forbereder oss på å komme oss vekk fra alle bygdedyrene i Øverskreien, hvor kun hjernedøde konsumenter blir tilbake, i hva som var av verdens vakreste kulturlandskap. Nå tappet for alt av innhold og mening. Kan InnGruppe-Demokratiet en gang hente oss tilbake? https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind