 |
| Er det noe som er trist, så er det det at Grythengen ikke lenger er et levende elvebruk. Ja, jeg synes rett og slett synd på denne gamle kulturelva vår, jeg. -Wikimedia. |
"Protestantism, which rejected an authoritative church while maintaining and even exaggerating beyond sustainability Catholic traditions of self-government and free inquiry, has had difficulty maintaining coherence and relevance, and ends either in fundamentalist rigidity or liberal dissolution." - James Kalb
Så kanskje ligger løsningen i at vi begynner å bygge aldeles nydelige bedehus igjen, som ligger aldeles nydelig til, med det bitte lille våningshuset til bedehusbygger Johan Grythengen, som forbilde?
 |
| Olterudelva nedenfor dammen, som vi kan grave opp igjen som en del av minnestien, ikke så stor som tidligere, bare en liten dam. -Wikimedia. |
Når man tenker etter, hvor ellers kan man ha en minnesti enn nede i dalen? For skal man minnes, da kan man ikke ha alle disse forstyrrelsene som er oppe etter vegen. Nei, minner trives best litt avsondret til klukkingen av elva.
Noen minnetavler kan vi også lage til. Og kanskje noen minneskulpturer? Minneplasser er en selvfølge, kanskje med noen minnebenker til? Vi kan også minnes bekkørreten, som det var så flust av, og som gamlefar var så flink til å fange med hendene under steinene.
 |
| Minnestien ved telthuset. -Wikimedia. |
"The arrangement of belief and authority described is that of the Catholic Church. It is the one most consistent with the genius of tradition, because it is both universal and personal, and therefore bears more than any other the appearance truth must have for us. Only Christianity understands the community as the earthly body of an incarnate divine person. Only Roman Catholicism, through its hierarchy headed by the Pope, enables the visible Church to speak and act in a personal and authoritative way. Roman Catholicism thus displays, in the most clear and consistent way possible, the natural form for truth to take in a world of free public life. It is altogether in character that Catholicism fostered learning, philosophy and the arts, that the distinctive institutions of Catholic Christendom have included universities, free political institutions and modern natural science, and that Western culture was so fruitful for so long. The decisive rejection of Christianity — which even in its Protestant and liberalizing forms has depended on the Roman Church and Pope for its coherence and force — in Western society has been accompanied by irrationalism, radical decline in all aspects of non-technological culture, and the attempt to reduce politics and public life to purely technical functions and so abolish them.
Extra ecclesiam nulla salus is not a contingent feature added on to an arbitrary doctrinal system for self-interested reasons. It expresses a necessity of the post-Hellenistic situation that makes coherent thought and meaning with regard to the world as a whole impossible in the long run, at least in a cosmopolitan society with Western traditions of public life and rational inquiry, without something very much like the authoritative universal Church headed by the Pope. Other religions can not fill the gap. Islam is unbending and tyrannical, Judaism lacks universality, and Eastern religions have too little to say about the things of this world. Orthodoxy, with an authoritative church but no pope, has tended toward mysticism, stasis, national divisions, political tyranny, and domination of church by state. There have been no Eastern Orthodox universities. Protestantism, which rejected an authoritative church while maintaining and even exaggerating beyond sustainability Catholic traditions of self-government and free inquiry, has had difficulty maintaining coherence and relevance, and ends either in fundamentalist rigidity or liberal dissolution.
Some object to the arrangements just described as necessarily obscurantist because they are “authoritarian.” They claim it would be more fitting to have experts, community consensus, or broad and representative groups make the most important decisions, because experts know better and consensus and democracy draw in a more disinterested way on wider knowledge. However, the point of tradition is that it relates to matters beyond the competence of expertise, and the necessity of revelation is that consensus breaks down. Further, a college appointed for life seems most likely to deal with doctrine intelligently and maintain its coherence. The authority of a hierarchical college rests on its claim to stand for correct doctrine, while a council, unless it has been called to deal with a crisis that trumps particular interests, tends to draw authority from the groups and interests its members represent. Its actions often reflect faction, politicking, and — since permanent personal responsibility is lacking — the shamelessness of anonymity. And if a large and diverse body dealing with something as specialized and difficult as doctrine is to act at all coherently, it will always be dominated by some small and cohesive group in any event. To insist on the appearance of democracy in such a situation is to encourage obfuscation and manipulation. In fact, it is normally more consistent with freedom to give a single man the ultimate responsibility for doctrine than institutions that claim to be representative. A single man cannot do as much as a larger group, he is more dependent on voluntary cooperation, and as a practical matter he must point to tradition as a whole and understandings he cannot create by himself to justify his actions. Democracy has strong claims in the case of contingent decisions that reflect relative personal interests, but in doctrinal determinations such things are irrelevant." - James Kalb
"Protestantism, which rejected an authoritative church while maintaining and even exaggerating beyond sustainability Catholic traditions of self-government and free inquiry, has had difficulty maintaining coherence and relevance, and ends either in fundamentalist rigidity or liberal dissolution."
Kanskje er det nettopp dette som har skjedd med bedehuslandet, det endte enten i fundamentalistisk rigiditet eller liberal oppløsning, litt forskjellig her og der. Himmelenga vår gikk i alle fall i oppløsning, slik at vi ikke lenger kan prise bedehuslandet her, men man får lage til en minnesti allikevel, for å minnes den skjønne tiden.
 |
| Ny, fast gjest ved middagsbordet. -Wikimedia. |
 |
| Et minne etter minnestien. -Wikimedia. |
Tenkte videre i dag tidlig på minnebyggingen over Grythengen, hvor jeg kom til at det å samle minner, det er som å reise ei svær minne-gravrøys over vårt fedrealter, hvor hver stein som bæres til gravhaugen, er et minne. Hva som gjelder er å samle så mange minner, at vi virkelig får en minne-gravhaug som ruver i historien, lik de største gravhaugene nede i bygda!
Her er mye som kan gjøres, minnestien er et første steg, men vi må også samle alle gamle fotografier. Dette er noe gamlefar og onkel får ta seg til på sine gamle dager, de får nå kontakte de som har disse fotografi-minnene, deres søster, samt etterkommerne etter Harald, Markus og Kolbjørn. For Harald, han ser ut til å ha vært en ivrig hobby-fotograf, skal man dømme fra lokalhistorie-wikien. Så hos etterkommerne av Harald Holmstad, der ser jeg for meg at det kan ligge en skikkelig foto-skatt.
Alle disse fotografiene må digitaliseres og katalogiseres, det beste er at man etablerer en egen Flickr-konto til dette formålet, hvor det er enkelt å katalogisere og lisensiere fotografiene, samt at man kan supplere med så mye tekst man ønsker under hvert fotografi. Å holde en Flickr-konto koster ca 50USD i året, men jeg tror det går an å betale et større engangsbeløp for å beholde kontoen til evig tid, som et minne for etterslekten.
Videre, når alle gamle fotografier er digitalisert, analysert, katalogisert og lastet opp hos Flickr, når minnestien er ferdig, når jeg har laget til et utvalg minne-bøker over enga og grenda vår, samt en hel del flotte Grytheng-prints, da må vi få til en skikkelig minne-samling over vårt fedrealter. Da må alle etterkommerne av Herman Evensen Fossemøllen (1837) og Marie Andersdatter Holmstad (1843) samles her på stabburstunet, for å minnes og å ta avskjed med vårt fedrealter og vår historie. Dette blir vel en 500 personer sånn circa, tenker jeg.
Da skal vi alle ta farvel med stabburet etter oldefar, Husmannstroens katedral, mens vi synger fra "Pris Herren" ute på Stabburstunet. Videre skal vi i samlet følge gå minnestien etter elva, deretter videre opp til Holmstadengen, før vi avslutter med å nyte utsikta over Mjøsa fra Holmstadsveen. Ned igjen håper jeg vi kan få ta turen innom Holmstad, for å se gården hvor vår stammor Marie Andersdatter kom fra, samt stua hvor Even Helmer ble frelst under et møte med M.J. Dahl. Deretter går vi ned igjen i Grythengen, hvor vi blir servert i et stort telt i de grønne enger, hvor alle som vil kan holde minnetaler for denne eldgamle husmannsenga vår, mens vi drikker grytheng-most til.
 |
| Fysj for et gjørmehull her ble, men en flott bekk etter minnestien skal bli👍 Er vel den gamle brønnen i Grythengen, samt Stysjinbekken, som kommer utav det ekle plastrøret, tenker jeg😦 -Wikimedia. |
"Tradition always points to something other than itself, so acceptance of one’s own tradition — and therefore knowledge — involves faith. Just as institutions and even reason depend on the complex of memories, understandings and habits that constitutes tradition, tradition depends on its connection to a larger order of which it is part and to which it responds. Man does not make himself, and is only a small part of the world in which he lives, so that order cannot be reduced to human things." - James Kalb
Da er jeg allerede over i det fjerde dagbok-fotografiet, ble ikke så mange fotografier som på forrige, men ble fjetret av det siste bildet der jeg ser opp mot himmelen mellom de gamle granene på potetåkeren til Per Post, og klarte derfor ikke å gå videre. Dessuten, selv om det ikke ble så mange bilder, var kvaliteten svært høy, hvor det var minst ti stykker jeg kunne tenke meg å ha hengende på veggen.
Tenkte på det i dag, nå er det snart 118 år siden man begynte nedbyggingen av Grythengen, og nå er enga mi helt ødelagt, de eneste stedene man kan søke tilflukt er nede i dalen og inne i våningshuset. Kan nye tradisjoner oppstå utav en slik tilstand? Nei, jeg tror ikke det, da tradisjonene og landskapet er ett!
Tenkte på det i dag, nå er det snart 118 år siden man begynte nedbyggingen av Grythengen, og nå er enga mi helt ødelagt, de eneste stedene man kan søke tilflukt er nede i dalen og inne i våningshuset. Kan nye tradisjoner oppstå utav en slik tilstand? Nei, jeg tror ikke det, da tradisjonene og landskapet er ett!
Men som sagt, nede i dalen er det forholdsvis godt å være, selv om høgspentlinjene har ødelagt en hel del her også. Allikevel kom jeg i går til at jeg vil lage til en minnevandring her etter Olterudelva i Grythengen, for å minnes hva her var, dessuten skal vi huske på at våre forfedre forsøkte å skape nye, kirkelige tradisjoner for oss her i grenda, i kjølvannet av det lutherske standssamfunnet, men de mislyktes grunnet at enga mi ikke fikk ligge i fred.
En del av ødeleggelsen er vannrøret fra overflatevannet til det nye v/a-anlegget, som dere ser ovenfor. Her kommer vel både den gamle brønnen i Grythengen, samt Stysjinbekken ut, tenker jeg. Men det er uansett ikke særlig trivelig oppe i Stysjin lenger, så hva jeg kom til er at jeg vil heller forsøke å lage til en flott, liten bekk her, som en del av minnestien.
Røret vil da måtte erstattes med en flott, murt utgang med trappefall, hvoretter vannet ledes i en steinlagt bekk ned til Olterudelva. Kanskje kommer jeg i gang med dette arbeidet til sommeren?