Dei siste fossemøllingar

Grythengen på vestkanten av Grythe-platået, sett fra Stysjin, skogteigen ned mot Olterudelva. Ikke noe sted etter Olterudelva skråner dalsida så jevnt og fint ned mot elva som her, samt at Grythe-platået er unikt i Øverskreien, og derfor må være det første stedet med bosetning her siden svartedauden. Hvor gammel husmannsenga mi er, er det nok ingen som vet, men logisk sett må den være av de eldste husmannsplassene nedenunder Totenåsen. -Wikimedia.

Da har "Hårdåg i engen" blitt til "Dei siste fossemøllingar", da det jo er dette som er grunnen til at jeg er her, for å dokumentere livet til de siste fossemøllinger etter Olterudelva, en utdøende stamme med en utdødd kultur nedenunder Totenåsen. For det er ikke kun i dypet av Amazonas jungler man finner døende stammer, kulturer og religioner, det er bare det at vi lukker øynene for at det samme skjer i verdens mest inkluderende land, hvor vi nå er de siste av fossemøllings-ætta som ikke har latt oss inkludere. Derfor har storsamfunnet kommet til at vi må kveles til døde i det stille, for er man ikke inkludert, da er man ekskludert.

"Inclusiveness rejects and suppresses all non-liberal principles of authority. The rhetoric is familiar. Religious authority is bigoted and oppressive. Family authority is narrow, sexist, agist, ethnocentric, heterosexist, and interwined with particular religion. And authority based on history and tradition is exclusionary and racist. If you speak of Southern history, blacks do not like it. Meanwhile, the history of the American West is offensive to Mexicans and Indians, and New England history excludes Somalian immigrants, while including episodes that upset Quakers and Catholics. The only history that remains valid is the history that led to present-day liberalism. You can appeal to Western history and standards, if you want, but only if you identify "the West" with the advanced liberal order and its victory over all competitors." - James Kalb, "Against Inclusiveness", page 95

- Against Inclusiveness by James Kalb

Overskrifta på fortsettelsen av denne serien om livet her i enga, her på kanten nå på tampen, har jeg gjort på nynorsk, da jeg elsker nynorsk, men skriver helst på bokmål fordi jeg da slipper å tenke. For stabburs-poesien derimot er det bare en fordel å måtte tenke litt, mens i den daglige dagblogsrablingen tar dette for mye tid.

Grythengen lå helt i fred her ved Olterudelva i mange hundre år, fram til bureisningstida, som var inspirert av de amerikanske nybyggerne og var en del av opphevelsen av husmannsuvesenet. Johan Klaus, Even Helmer og Johan Albert tenker jeg at måtte være svært glade i hverandre, nærmest som om de var de tre musketerer, hvor de alle tre tilhørte storgården Holmstad og bøyde kne for sin felles apostel, hvor de levde sammenknyttet i troen. Derfor ville de bo tett sammen, slik at de kunne være sammen om troen og tradisjonene. Dessverre forsvant både troen og tradisjonene sammen med gardskoronaen, hvoretter himmelenga mi ble et offer for nordmenns villadrøm, som er kulturlandskapets mareritt.

Å fikse enga mi nå ville sikkert kommet på 50 millioner, og skulle man fikset hele grenda kunne fort beløpene kommet opp i 500 millioner, og dette er jo selvsagt utenkelig for de avanserte liberalistene nede i kommunen eller borte på Hamar, hovedstaden for vår nye innlandsregion. Nei, de vil heller nyte synet av kulturelva mi, som kaster seg så vilt ned fra Tjuvåsen, og minnes seieren over denne forferdelige trangsynte husmannstroen, hvor man knyttet autoritet til historien og særegen religion, hvor man over alle ting holdt seg men en apostel som var husmannssønn av opphav og ikke annet enn en skarve skomaker. Hva slags autoritet er vel det!?!