 |
| The wonderful Kloppvegen Road, one of a few traditional gravel roads at Toten. -Wikimedia. |
Selv trodde jeg at jeg hadde jobbet til slektas og vår industri-elve-tradisjons ære, og det var innenfor denne tradisjonen jeg hadde mine siste verdighetsklær, som Kalb kaller tradisjonene. I etterkant forstår jeg at de alle sammen, med unntak av en onkel, hadde sett meg som en industriork og en deplorabel hele tiden, mens dette fyrsteparet var skikkelig kule hipstere, og derfor var de rette til å skumme fløten og ri toppen av denne store surfebølgen som var bygget opp for dem gjennom lang tids slit, som ingen forstår hva er. Er sikker om at de så godt som alle sammen ville segnet om i utmattelse etter en halv dag med containergulv.
A couple of months ago I noted that we live in a time in which connections like family, kinship, religion, and inherited culture and community are dissolving. The feeling against borders and Brexit shows that even national connections are disappearing in the minds of many people.
But a time of dissolution is also a time of consolidation. People always get organized somehow, so the two go together. When a technological society dissolves into a collection of unconnected particles, the particles sort out by simple and standardized functional distinctions, such as money and occupational status.
We’re entering a global order, dominated by global markets and transnational bureaucracies, upon which people rely more and more for their everyday needs and their sense of who and what they are. This is especially true of the well-educated and well-placed people who dominate public life and are therefore more in tune with things.
This situation has a profound effect on moral life. In such a setting who we are is most obviously determined by age, career, money, consumption choices, and our orientation toward society as a whole—that is, our political views. The politically progressive young professional who is rising in his career and knows all about cooking and craft beers becomes the social ideal.
People spend more time with colleagues, fellow students, and happenstance acquaintances than family and other longstanding connections. They meet them wherever they happen to live, work, and study, or online, where most human interaction now takes place, and where past and place have no relevance. - James Kalb
Fortid og plass har ingen relevans for det moderne mennesket, avslutter James Kalb sitatet ovenfor. Mener man at fortid og plass er relevant for vår tid, da er man reaksjonær, politisk ukorrekt og en hatist. Derfor finnes det heller ikke mennesker lenger som er i stand til å forstå min kultur-økologiske sorg over å ha tapt alle mine røtter, røttene til min industri-elve-tradisjon etter Lenaelva, til husmannstroen, til kulturelva mi, enga og grenda mi. Kun min a7III gråter med meg.
 |
| Ble flotte perlemorsskyer i kveld også, her sett fra Eiktunet friluftsmuseum på Gjøvik. Kommer ikke til å vandre like mye omkring i Mjøslandet framover, men heller konsentrere meg om enga, grenda og kulturelva mi, da jeg blir stadig mer overbevist om at uten disse tre i levende live, som en organisk enhet, fulle av liv og tradisjoner, hvor vi kan leve og blomstre i ei eng i ei grythe, er Mjøslandet intet verdt. At ingen andre ser mine guder er ikke mitt problem, men deres. Hvorfor skulle ikke jeg se virkeligheten like mye som noen annen, med en påvist fargeintelligens på 110 prosent, hvilket i praksis knapt noen over 50 år er i stand til å oppnå. Hva som kan ha skjedd med alle de som lever her nå er ikke godt å si, bare merker meg at James Kalb hevder at mennesker uten tradisjoner er lik barn fostret av ulver. Uansett merkelig å leve i en tid hvor man ikke har noe til felles med noen. Ingen felles følelser, tanker, minner, verdier, refleksjoner, etc. For meg er alle fremmede, og jeg er en fremmed for dem. -Wikimedia. |