 |
| Trestikkene gamlefar kuttet opp for oss til oppfyringsved før han falt ned av stigen og mistet synet på venstre øye, har blitt de mest populære lekene i kammerset her på enga. Så jeg får prøve å få fyr i ovnen med andre midler enn så lenge. Men nå er det varmere i været, og kaninene nyter søndagen i vårsola i den gamle spekemat-saltstampen ute på terrassen. Vi tenker å ta en liten vaffel-tur i Majerskogen til lavvo'n hans Lars. Underlig er det å være her i enga. Våningshuset ble verdens koseligste bonderomantikk-stue etter at gamlefar pusset det opp, ja innvendig overgår det nesten alt i nygammel hygge. Samtidig lever man i et tomrom, da kulturen og omgivelsene det var en del av, har forsvunnet. Våningshuset har rett og slett mistet sin misjon! Det er fedrealteret som ble forlatt, vanæret og sviktet. Det er en av himmelengene for den gamle husmannstroen og den kreaturlige kristendoms fullendelse, hvor det lutherske tillitssamfunnet stod på høyden. Nå er all tillit borte, og husmannstroen har blitt erstattet av hovdetroen. Det er elvebruket hvor min oldefar vandret ned til filosofi-bjørka si ved elva, etter filosofistien ned dalsida. Nå leder denne stien opp i ingenting. Enga mi har tapt kulturen sin, teknologien sin og troen sin, hvor den har mistet sin funksjon som historiemaleri. Den ligger etter aksen Østhøgda-Furnesfjorden, som var verdens vakreste og mest storslagne kulturlandskap, nå dekonstruktivisert og ødelagt, med hvert sitt modernistiske kultikon i hver sin ende. Skreia, mine forfedres smekre urbane landsby etter Lenaelva, har blitt en meningsløs bunkerørken. Ja, i det hele tatt har Skreia og enga mi lidt samme, tragiske skjebne. Samtidig er denne enga en avlegger av Skreia, da det er ei fossemøllings-eng, på samme vis som Kværnumstomta, hvor Skreia ble skapt. Dette var et elvebruk, mens Skreia var en elvelandsby. Fossemøllingsslekta var ei stolt industri-elveslekt. Nå er kun ruindammen nedenfor Grythengen tilbake. På den ene siden ønsker jeg å flykte så fort råd er. På den annen side føler jeg på en dyp plikt til å dokumentere restene av vår tapte arv, både gjennom fotografiet og poesien. For alt hva som her var, det var vanvittig og ufattelig, nå feid vekk av modernitetens kalde gufs. |
 |
| Kaninbæsjplukking i saltstampen. |
 |
| Ved rasteplassen i Majerskogen, hvor det til tross for en nokså kald nordavind, var ganske lunt og godt. |