Det har blitt sjelden kost at jeg bestiller bøker i disse tider, jeg som var slik en bokorm, men i dag bare måtte jeg ha boka om den glemte kunstmaleren Jacob Gløersen. Hva som virkelig tente meg var at han først og fremst regnet seg som vintermaleren, og han var en hardhaus som stod ute og malte i både kulde og snøstorm. Etter denne vinteren med min a73, har jeg også kommet til at jeg vil være vinterfotografen. For dette kameraet er, til tross for sin lille størrelse, en fryd å bruke i vinterlyset, da det tegner vinterens svake lys på fantastisk vis.
Videre holdt han til på Østlandet, og dette var nok en medvirkende årsak til at han ble glemt, da landskapet her ikke har den samme dramatikken som på Nord- og Vestlandet. På samme vis er det for meg, som Mjøslandets fotograf.
Dessuten holdt det også her i grenda til en fyr som var høyt skattet i sin tid, men som i likhet med Gløersen ble glemt, nemlig emissær M.J. Dahl. Han også en person fra norsk gullalder, eller gullaldertiden, som man ennå kan kjenne gløde svakt i stabburet til oldefar ute på tunet her.
- I fotspora til kunstmålaren Jacob Gløersen
Selv tenkte jeg på å lage til boka "I fotspora til emissær M.J. Dahl", da han på samme vis som Gløersen, var en vandringsmann. Vår gullaldertid var en vandringstid, hvor de store menn var vandringsmenn. Her tror jeg det er en sammenheng, da det er intet som skjerper sansene og sinnet slik som vandringen. Den siste vandringsmann er vel Nils Faarlund, frilufstlivsfilosofen vår.
I vår tid har vi sluttet å vandre, men så går da også alt i oppløsning, og hvor alt som kan synes som gull ved første øyekast, viser seg å være billig og falskt juggel. Den beste betegnelsen på vår tid må være juggeltiden.
Gleder meg virkelig til denne boka, som på et vis blir ei fotobok for meg, og som jeg håper kan bli til inspirasjon for Mjøslandets vinterfotograf. Forøvrig også han en fyr som setter pris på vandringen i det duvende mjøslandskapet. Selv om dette mer og mer blir en sørgevandring, da vårt fantastiske landskap forvandles til juggel i disse juggeltider.
Videre holdt han til på Østlandet, og dette var nok en medvirkende årsak til at han ble glemt, da landskapet her ikke har den samme dramatikken som på Nord- og Vestlandet. På samme vis er det for meg, som Mjøslandets fotograf.
Dessuten holdt det også her i grenda til en fyr som var høyt skattet i sin tid, men som i likhet med Gløersen ble glemt, nemlig emissær M.J. Dahl. Han også en person fra norsk gullalder, eller gullaldertiden, som man ennå kan kjenne gløde svakt i stabburet til oldefar ute på tunet her.
- I fotspora til kunstmålaren Jacob Gløersen
Selv tenkte jeg på å lage til boka "I fotspora til emissær M.J. Dahl", da han på samme vis som Gløersen, var en vandringsmann. Vår gullaldertid var en vandringstid, hvor de store menn var vandringsmenn. Her tror jeg det er en sammenheng, da det er intet som skjerper sansene og sinnet slik som vandringen. Den siste vandringsmann er vel Nils Faarlund, frilufstlivsfilosofen vår.
I vår tid har vi sluttet å vandre, men så går da også alt i oppløsning, og hvor alt som kan synes som gull ved første øyekast, viser seg å være billig og falskt juggel. Den beste betegnelsen på vår tid må være juggeltiden.
Gleder meg virkelig til denne boka, som på et vis blir ei fotobok for meg, og som jeg håper kan bli til inspirasjon for Mjøslandets vinterfotograf. Forøvrig også han en fyr som setter pris på vandringen i det duvende mjøslandskapet. Selv om dette mer og mer blir en sørgevandring, da vårt fantastiske landskap forvandles til juggel i disse juggeltider.
 |
| Gullalderstabburet til oldefar, som har 100-års jubileum til neste år, gløder fremdeles av denne grendas gullaldertid. Nå har selv denne enga blitt degradert til juggel i vår juggeltid. Denne enga, som sammen med naboenga, var purt himmelgull. -Wikimedia. |