Nedhøvlingen av Gjøviks identitetsfjell

Den mektigste personen i Gjøvik, rådmannen, var i sin tid troppsleder for Jerv i 1. Skreia FSK. Selv var jeg med i Ørn i samme speidergruppe. Men hvor har det blitt av rådmannens speiderhjerte på hans vandring mot maktens tinder? Dette må ha korrumpert fullstendig, hvis ikke ville han ha stoppet nedhøvlingen av Hovdetoppen, som har pågått i hele høst.

"Hennes majestet og skjønnhet bidro til hennes tragedie: En utnyttelse ved turisme og kommersialisering, dvs. en ødeleggelse nettopp via hennes enestående form og høyde." Dessverre ser Hovdetoppen ut til å lide samme vanskjebne som Gaustadtoppen, med rådmannens velsignelse. Hvilket fall for en gammel speider! Flere mener at den voldsomme flatehogsten av Hovdetoppen er ment for å legge til rette for en langt større boligutbygging enn hva som hittil er forespeilet. Hele saken stinker korrupsjon. -Wikimedia.

Selv har jeg gått motsatt veg av rådmannen, da jeg nå er erklært kvitt arbeiderklassesøppel og hatist, hva Hillary Clinton kaller for en "deplorables", og mange har etter mitt fall til rennesteinene benyttet anledningen til å sparke og spytte på en som ligger nede. For slik skal det være i Kjøpesenterlandet!

Imidlertid har jeg, i motsetning til rådmannen, bevart mitt speiderhjerte, og derfor har denne nedhøvlingen av Hovdetoppen gått hardt innpå meg. I høst har jeg daglig nytt morgenkaffen på Eiktunet friluftsmuseum, hvor bildet ovenfor er tatt fra, og har fulgt med på denne flatehogsten. Da vi flyttet til Toten i sommer var jeg fast bestemt på å komme tilbake til Gjøvik så fort som mulig, men utover høsten har min sorg over dette overgrepet mot Gjøviks identitets-fjell og unike nærfriluftslivsnatur, grepet mitt hjerte. Hvordan kan man flytte tilbake til en by som vanhelliger sitt hellige fjell?

På toppen av det hele skal de krone Hovdetoppen med et stort UFO-hotell, sammen med sjelløse kjøleskapsblokker i solhellinga.

Å komme opp på Hovdetoppen var en sakral opplevelse etter vandring opp den mektige skogen, man kjente seg virkelig fjernet fra byens larm, og de gamle ruinene var en åpenbaring. Dette selv om kommunen neglisjerte forsøplingen av disse ruinene, sikkert for at folk skulle se på dem som verdiløst søppel, for slik å rettferdiggjøre denne skjendingen.

Herlig var det også med den smale stripa med utsikt gjennom skogen ned mot byen og Mjøsa, som et Zen-View, nå har man utsyn til alle kanter, og hele mystikken med å komme opp på toppen har forsvunnet.

Ruinene på Hovdetopplatået. -Flickr.

Hva jeg håper er å få med noen med høyere sosioøkonomisk status enn meg, ja, dette skal ikke mye til lenger, men kunne jeg få med noen med en posisjon i samfunnet til å skrive en artikkel med utgangspunkt i Sigmund K. Setrengs essay "Hav og fjell: Norsk identitet", vil teksten her bli erstattet med denne artikkelen, for viderepublisering i anerkjente kanaler.

I bygda mi, Singsås og Budalen, er vi velsignet med en særegen fjelltopp, Høgkjetilen. På en enestående måte rager den opp over et ellers avrundet skogslandskap. Den speiler seg i Nøkksjøen, som, sammen med toppen, var inspirasjon til Olav Duuns dobbeltroman «Nøkksjølia» og «Sigyn». (Duun var i tre år – 1905 – 1908 – lærer ved Buset og Singsås skoler, og bodde på gården Sætereng. Han var lærer for min mor) Høgkjetilen var en uberørt topp i et frodig landskap, og et kjærkomment turmål, sommer og vinter, for bygdefolket. Ikke lenger. Som Peter Wessel Zappfe sier om Gaustatoppen: Hennes majestet og skjønnhet bidro til hennes tragedie: En utnyttelse ved turisme og militarisme, dvs. en ødeleggelse nettopp via hennes enestående form og høyde. (Gausta minner om Fujijama, japanernes hellige fjell, – hvor et «apparatlandskap» (Zappfe) ville være utenkelig!) - Sigmund K. Setreng

Ikke mye hyggelig å vandre opp til Hovdetoppen lenger😢 -Wikimedia.