 |
| "Lyckliga gatan" representert ved Damstredet i Oslo. -Wikimedia. |
Villaområder er dessverre en siste tilflukt fra modernismen, i dette skal jeg gi deg rett. Men som sagt, du finner ikke et eneste villaområde med et slikt mangfold av hus som i Dyssekilde økolandsby, og denne ble bygd ut over mange år, etterhvert som nye beboere kom til. Et levende bevis på at selvbyggeri fungerer best.
Imidlertid tror jeg man har langt mer privatliv i et chapinsk lommetun enn i et villaområde. F.eks. gjør sammenvevingen det slik at man ikke ser inn i hverandres hus, sammen med de beskyttende verandarommene og forhagene. Dette gjør også at man slipper plagsom lysforurensning. I tillegg slipper man å forstyrres av naboens biler, garasjer og rot. Verandaene er designet for å kunne trekke seg vekk fra fellesskapet, samtidig som man kan invitere en forbipasserende hvis man ønsker.
Det er en passe miks av offentlig og privat som er målet. En mellomting. Ikke kun individualisme eller kun kollektivisme, men noe midt imellom, som føles behagelig for det store flertallet av mennesker. Et godt fellesskap har også mange "sacred spaces", plasser hvor man kan trekke seg tilbake i ensomhet og kontemplasjon. Så balanse er stikkordet.
Kollektivisme er imidlertid det naturlige for mennesket. Dette ser vi både i klyngetunene og i urban bebyggelse, som i Damstredet ved St. Hanshaugen, hvor jeg gjorde en fotoserie på tirsdag: https://www.flickr.com/photos/78304219@N06/sets/72157687849091871
Her er det gata som spiller tunets funksjon, eller "lyckliga gatan", denne som ble ødelagt av svenskenes "miljonprogram". Kanskje får jeg med Achsel Ford, som besitter en utrolig kunnskap om området, og skriver artikkelen og lager utstillingen "Lyckliga gatan ved St. Hanshaugen"? Achsel har kunnskapen, jeg har bildene, så hvorfor ikke slå dette sammen.
Villaen er en videreføring av adelens palasser, som ble tilgjengelig for allmennheten når vi alle fikk rikelig tilgang på energislaver.
"Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate enheter, som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset."