Noe man kan stille et stort spørsmålstegn ved i disse påsketider er den norske hyttedrømmen, som genererer et enormt forbruk, beslag av arealer og transport.
Hyttetradisjonen fremstilles gjerne som en moderne variant av setertradisjonen, som om nordmenn hadde setergener. Men den har like lite med denne å gjøre som den suburbane eneboligen har å gjøre med det gamle bondesamfunnet. I dag har tvert imot hyttedrømmen blitt en videreføring av det suburbane helvete, skapt av Le Corbusier og General Motors. Så man reiser fra det suburbane helvete i byen til et likeledes suburbant helvete på fjellet. Eller som Nikos Salingaros oppsummerer det:
- People buy into the utopian dream
- But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
- Isolated houses without community
- Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
- Replaces nature with dead typologies
Ja, alle disse punktene beskriver i høyeste grad den norske hyttedrømmen!
Det gamle seterlivet var derimot en del av et integrert liv, fullt av fellesskap og som en del av naturen. Bare se hvor organisk seterhusene på Knaisetra i Hurdal er organisert:
 |
| Knaisetra |
Knaisetra var en typisk allmenning hvor man levde og samarbeidet i fellesskap, og ikke et privat eiendomsrettshelvete hvor man vil ha minst mulig med hverandre å gjøre.
Et annet symptom med den store påskeutflukten, som man vel heller burde kalle den store PÅSKEFLUKTEN, er nettopp dette at man FLYKTER fra byer, tettsteder og nærmiljø tappet for alt av fellesskap, tilhørighet, mening og tradisjoner. Eller for å sitere hvordan Wendell Berry ser det:Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.”Tenk da på hvordan påsken var, og fremdeles noen steder er, i de kontinentale europeiske landsbyene. Her var det ikke snakk om å rømme landsbyen i påsken, da dette var den store høytiden med prosesjoner, fest og samhold der man bor. Kort sagt, et uttrykk for et integrert liv.
Men enda finnes det leirsteder i den norske fjellheimen, som et alternativ til den standardiserte norske hyttedrømmen av i dag, et motbydelig privat hyttepalass i tømmer med boblebad, hvor utgruppestrategiene i handikapprinsippet slår ut i full blomst. Den moderne påfuglhalen, supplert med en diger SUV. Hvor "naturopplevelsen" har blitt en voldtekt av naturen!
Et av disse leirstedene er Livoll, jeg var der med familien i fjor og tidligere år, men dessverre syntes vi det ble litt mye styr å ta med minstejenta opp dit i år, og tar derfor kun turen over Totenåsen til besteforeldrene.
 |
| Livoll leirsted |
Hvis man ikke er allergisk mot litt "sambandsk" påskeforkynnelse er dette et fantastisk sted å ta med familien i påsken, og man har det så meget bedre enn i de omkringliggende vulgære, suburbane, atomiserte hyttene, eller forbrukstemplene, som de mer og mer framstår som.
På familieleir på Livoll leker barna sammen, de store tar seg av de små, og det er fellesaktiviteter for barna slik at de voksne kan få slappe av. Selv om stedet er eid av Misjonssambandet, føler man det som om man er del av en allmenning når man er der, hvor alle tar sin skjerv med matlaging, oppvask, dovask etc. Man opplever akkurat det fellesskapet man så sårt lengter etter, som man hadde til overmål i de europeiske landsbyene, men som helt har forsvunnet fra våre byer og nærmiljø gjennom moderniteten.
Og med et så minimalt fotavtrykk som det vel er mulig å oppnå i dagens Norge.