Skal bedehuskulturen omsider få sin rettmessige plass i vårt historiske minne? I alle fall har Erlend Berge fått solid støtte for å reise land og strand rundt for å dokumentere restene etter denne unike kulturen, som folk flest ser ut til å se på som en slags kitsch-kultur, ala elg i solnedgang, som de helst vil glemme. Men nå blir det bok, og prosjektet har fått bred omtale hos NRK. Ikke verst!
I 1974 ble det talt 2.621 bedehus i Norge. Lekmannsbevegelsen på 1700-tallet førte til vekkelser. Mange begynte å tro, og det ble for lite å samles hjemme hos folk.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte arbeidet med å bygge bedehus. De lignet på bolighus, men med spesielle vinduer, nesten som i kirker, og med navn som Bethel, Zion og Bethania.
Lekfolk eller predikanter, var ikke ordinerte prester. Men på bedehuset kunne de framføre sitt kristne budskap. Ingen stram regi som i kirken, og gjerne med et kjøkken, slik at forsamlingen kunne arrangere ulike typer aktiviteter. Alle hadde et hus som var sitt, og de lå tett, slik at folk kunne spasere til møtet, basaren eller juletrefesten.
I dag er flere bedehus omgjort til bolighus, restauranter og museer. Noen står til nedfalls.
Kristin Norseth er teologiprofessor på Menighetsfakultetet i Oslo. Hun forteller om en kultur vi er i ferd med å miste. Det haster å dokumentere den.
– Lekmannsbevegelsen har vært svært viktig. Ikke bare i norsk kirkeliv, men i norsk kulturliv og historie. Å dokumentere bredden i denne bevegelsen er usedvanlig viktig, sier hun.
Tror jammen jeg kaster meg på bølgen og lager mitt eget prosjekt for å dokumentere bedehusene etter Fellesmisjonen, som hovedsakelig holdt til i grendene rundt Totenåsen. Selv trodde jeg at jeg hadde støtte for min gjerning fra min tidligere bedrift, da det var akkurat denne typen prosjekter jeg ønsket å bedrive, sammen med at jeg kjørte litt rundt omkring med lastebilen. Men nei, de andre hovedaksjonærene bare himlet med øynene over slike tåpeligheter, og kastet meg ut fra fabrikken hvor jeg hadde slitt i 38 år, etter en skitur sist vinter. Godt hjulpet av korrumperte medhjelpere i Bede Ho og Nordeania. Dette hadde jeg ikke fortjent! Jeg fortjente å bli tatt vare på og respektert for et blodslit de færreste fatter hva er, og å ende min karrière på en verdig måte, hvor jeg i større grad engasjerte meg for samfunnsrelaterte saker. Samtidig som jeg hadde et stabilt økonomisk fundament.
"Norge har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet!"
Ikke heller har jeg opplevd særlig støtte for mitt arbeide for å dokumentere historien etter grenda til Totenåsens apostel, og i særdeleshet ikke fordi jeg har våget å stille spørsmålstegn ved den kulturen som erstattet bedehuskulturen, nemlig den suburbane konsumentkulturen fra Amerika, skapt av General Motors. Norge har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet!
Med gremmelse konstaterer jeg at de få bedehusene som bygges i dag, ser akkurat ut som kjøpesentre. Et vitnesbyrd om at vårt land har lidd et totalt forfall.
Nå bærer turen til Abelvær for å lære Lightroom. Så får jeg se om jeg noensinne får bestemt meg for nytt kamera. At a7r3 kommer uten mulighet til å velge 24 MP var en stor skuffelse. Å fotografere familien i 42 MP har da ingen mening, og fyller opp lagringsmedier helt unødvendig. Vi får tro Sony fikser denne blunderen raskest råd er.
Uansett tror jeg jammen at jeg vil søke litt støtte rundt omkring for prosjektet mitt. Først og fremst burde jo Nordeania gi en solid støtte for å dokumentere bedehusarven etter Fellesmisjonen, da de var så usedvanlig behjelpelige med å legge til rette for å få kastet meg ut av min bedrift. Så de skylder mye i avlat, skal de noensinne ha håp om å komme ut fra Skjærsilden.
 |
| -Wikimedia. |