Av Terje Bongard (NINA) og Eivin Røskaft (NTNU). Opprinnelig publisert i Adresseavisen tirsdag 3. mai 2011. Finanskomiteens leder Torgeir Micaelsen svarte på innlegget, tilsvaret fra Bongard og Røskaft kan lastes ned her.
Innvandrere utgjør nå 12 % av befolkningen. Adresseavisens leder 29.4. ønsker flere mennesker velkommen med en av de vanligste feilvurderingene: Vi trenger flere hender til å skape «verdier». Uansett hva man mener om fargerike fellesskap, solidaritet og medmenneskelighet er det er faktum at alle mennesker er netto forbrukere av begrensede ressurser. Mat, klær, bolig, fiber, vann, plass, energi og arealer forbrukes for at et menneske skal leve. Økosystemene må ikke tømmes, de må leve og omsette seg selv for å lage disse ekte verdiene. Dagens økonomi lever sitt eget liv, løsrevet fra virkelighetens ressursregnestykke. Markedsøkonomien er basert på en medfødt positiv følelse, «pengefølelsen», opprinnelig arvet fra lenge før det fantes attraktive byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren ga overlevelse. Problemet er at menneskelige verdifølelser har kort tidshorisont. Verden har fram til nå i praksis vært uendelig, og vi har derfor ikke arvet bremser som tar opp i seg globale størrelser og grenser. Verdensveggene er kommet svært nær. FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Jorda er allerede full av folk. I 2050 er det minst 9 milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Det er dessverre ingen løsning å flytte en håndfull eller et titalls millioner mennesker til Norge, det vil knapt merkes på verdens lidelser og fattigdom. Det norske samfunnet vil imidlertid dermed bli en del av lidelsen. Alle «hendene» skal ha mat, hus, klær og fyring om vinteren. Det kan ikke fyres med utgåtte pengedata. Adressas leder henspeiler på at «hendene» vil gi økt kapital, det som av hele det politiske og økonomiske systemet oppfattes som «verdiskaping», men som i virkeligheten er det stikk motsatte. To eksempler:
– Norge vil på få tiår ha tømt oljereserven og omdannet den til pengedata. Oljeformuer og aksjer vil imidlertid forsvinne over natten hvis mat og ressurser blir sjeldent. Da mister 3000 milliarder symbolkroner bytteverdi og styringsevne over arbeidskraft. Hvis strømmen til datamaskinene som pengene er lagret på må brukes til livsnødvendig matproduksjon, helse eller transport, kan noen finne på å trekke ut støpselet og avvikle pengeserveren. Dette kalles i dag for resesjoner: Med stadig kortere mellomrom blir verdens børsmarkeder «nervøse», og pengene blir rett og slett borte. Likevel sitter vi altså i følelsesfella: «Vi kan leve av Pensjonsfondet til evig tid», sa finanskomiteens leder Torgeir Micaelsen på TV før jul. Han innser kanskje ikke alvoret før julemiddagen hans i 2040 blir en harddisk med pengedata fra en skrotet børsserver?
Det norske samfunnet, forskning, EU og internasjonal kapital gjør sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til symbolet penger. All kapital, også Pensjonsfondet, investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. Lønnsomhet bygger jo nettopp på forbruk av ressurser, i form av olje, metaller, transport, matproduksjon eller andre varer eller tjenester. Pensjonsfondet bruker derfor opp ekte ressurser som både er pensjonistenes og deres barnebarns mat, hus og klær. Verken gull, kunst eller kapital kan spises eller bos i. Pensjonsfondet bør derfor omdøpes til Pyramidespillfondet.
Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.
Å prissette framtidas ressurser forsøkes nå (Millennium Ecosystem Assessment og The Economics of Ecosystems and Biodiversity, som NINA er med i). Hvor mye er imidlertid havenes økosystemer verdt om 200 år i dagens euro? Et umulig regnestykke. Hvordan skal en regulere den uregulerte, internasjonale kapitalen etter prisen på trygg framtid? Island opplevde hvordan «milliardene» som forsvant i spekulasjon i de islandske bankene var verdiløse. Fisken i havet rundt øya vil alltid ha verdi og gjenskape seg selv fra år til år om den forvaltes med lengre tidshorisont enn neste kvartalsregnskap. Islands fiskeressurser er faktisk mer verdt enn alle verdens bankkonti til sammen.
Det finnes en logisk sammenheng. Vi har utgitt en populærvitenskapelig bok, «Det biologiske mennesket», som beskriver oss mennesker, og hvorfor denne galskapen kan gå sin gang. Helheten i menneskehistorien innebærer faktisk en mulighet til å skissere bærekraftige, politiske løsninger for store samfunn. Forståelse av at penger ikke er lagrede ressurser er første forutsetning for å åpne mulighetene for stabile løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft.
Massemigrasjonen er en villet politikk
 |
| I 2050 vil det være ni milliarder mennesker på jorda. Den største økningen vil komme i u-landene i Asia og Afrika, ifølge FN. Foto: archer10 |
Innvandrere utgjør nå 12 % av befolkningen. Adresseavisens leder 29.4. ønsker flere mennesker velkommen med en av de vanligste feilvurderingene: Vi trenger flere hender til å skape «verdier». Uansett hva man mener om fargerike fellesskap, solidaritet og medmenneskelighet er det er faktum at alle mennesker er netto forbrukere av begrensede ressurser. Mat, klær, bolig, fiber, vann, plass, energi og arealer forbrukes for at et menneske skal leve. Økosystemene må ikke tømmes, de må leve og omsette seg selv for å lage disse ekte verdiene. Dagens økonomi lever sitt eget liv, løsrevet fra virkelighetens ressursregnestykke. Markedsøkonomien er basert på en medfødt positiv følelse, «pengefølelsen», opprinnelig arvet fra lenge før det fantes attraktive byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren ga overlevelse. Problemet er at menneskelige verdifølelser har kort tidshorisont. Verden har fram til nå i praksis vært uendelig, og vi har derfor ikke arvet bremser som tar opp i seg globale størrelser og grenser. Verdensveggene er kommet svært nær. FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Jorda er allerede full av folk. I 2050 er det minst 9 milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Det er dessverre ingen løsning å flytte en håndfull eller et titalls millioner mennesker til Norge, det vil knapt merkes på verdens lidelser og fattigdom. Det norske samfunnet vil imidlertid dermed bli en del av lidelsen. Alle «hendene» skal ha mat, hus, klær og fyring om vinteren. Det kan ikke fyres med utgåtte pengedata. Adressas leder henspeiler på at «hendene» vil gi økt kapital, det som av hele det politiske og økonomiske systemet oppfattes som «verdiskaping», men som i virkeligheten er det stikk motsatte. To eksempler:
"Dagens økonomi lever sitt eget liv, løsrevet fra virkelighetens ressursregnestykke."– Oppdrettsnæringen produserer mindre mat enn det som tilføres. I tillegg brukes store mengder drivstoff til fôrfiske og transport. Netto bruker oppdrettsnæringa mer ekte verdier, ressurser, enn det som kommer ut. Fordi det produseres kapital, som føles som ekte verdier, slipper næringen unna selv om havet tømmes og økosystemer kan endres for all framtid.
– Norge vil på få tiår ha tømt oljereserven og omdannet den til pengedata. Oljeformuer og aksjer vil imidlertid forsvinne over natten hvis mat og ressurser blir sjeldent. Da mister 3000 milliarder symbolkroner bytteverdi og styringsevne over arbeidskraft. Hvis strømmen til datamaskinene som pengene er lagret på må brukes til livsnødvendig matproduksjon, helse eller transport, kan noen finne på å trekke ut støpselet og avvikle pengeserveren. Dette kalles i dag for resesjoner: Med stadig kortere mellomrom blir verdens børsmarkeder «nervøse», og pengene blir rett og slett borte. Likevel sitter vi altså i følelsesfella: «Vi kan leve av Pensjonsfondet til evig tid», sa finanskomiteens leder Torgeir Micaelsen på TV før jul. Han innser kanskje ikke alvoret før julemiddagen hans i 2040 blir en harddisk med pengedata fra en skrotet børsserver?
Det norske samfunnet, forskning, EU og internasjonal kapital gjør sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til symbolet penger. All kapital, også Pensjonsfondet, investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. Lønnsomhet bygger jo nettopp på forbruk av ressurser, i form av olje, metaller, transport, matproduksjon eller andre varer eller tjenester. Pensjonsfondet bruker derfor opp ekte ressurser som både er pensjonistenes og deres barnebarns mat, hus og klær. Verken gull, kunst eller kapital kan spises eller bos i. Pensjonsfondet bør derfor omdøpes til Pyramidespillfondet.
Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.
Å prissette framtidas ressurser forsøkes nå (Millennium Ecosystem Assessment og The Economics of Ecosystems and Biodiversity, som NINA er med i). Hvor mye er imidlertid havenes økosystemer verdt om 200 år i dagens euro? Et umulig regnestykke. Hvordan skal en regulere den uregulerte, internasjonale kapitalen etter prisen på trygg framtid? Island opplevde hvordan «milliardene» som forsvant i spekulasjon i de islandske bankene var verdiløse. Fisken i havet rundt øya vil alltid ha verdi og gjenskape seg selv fra år til år om den forvaltes med lengre tidshorisont enn neste kvartalsregnskap. Islands fiskeressurser er faktisk mer verdt enn alle verdens bankkonti til sammen.
Det finnes en logisk sammenheng. Vi har utgitt en populærvitenskapelig bok, «Det biologiske mennesket», som beskriver oss mennesker, og hvorfor denne galskapen kan gå sin gang. Helheten i menneskehistorien innebærer faktisk en mulighet til å skissere bærekraftige, politiske løsninger for store samfunn. Forståelse av at penger ikke er lagrede ressurser er første forutsetning for å åpne mulighetene for stabile løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft.
Relatert
Massemigrasjonen er en villet politikk