GRENDEKLYNGA – EN MODELL FOR FRAMTIDA

Sterke fellesskap og et virkelig demokrati skapes best på det helt lokale nivå, med inngruppa som virkemiddel. Grendeklynger kan være en god modell for distriktene.

Publisert hos Magasinet Kote 26. mars 2014

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Uten interaksjon er grendesamfunnet dødt. Tidligere var så mange muligheter for interaksjon, ved melkerampa, man traff hverandre gående eller til hest, og hvert et bedehus hadde et musikklag uten større krav til ferdigheter eller stemmeprakt. Denne formen for interaksjon kan ikke oppstå når vi passerer hverandre omsluttet av metallkapsler, eller over internett.

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger som lommenabolag

I dag finnes flere initiativ for å gjenoppvekke lokale fellesskap, de nye natursamfunnene er et eksempel på dette. Natursamfunnet som idé stammer fra Russland, hvor mange har vendt tilbake til et liv i pakt med naturen og hverandre.

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av det alexandrinske mønster 37 om husklynger. Jeg tenkte at dette ikke ble annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Forståelsen av inngruppa og inngruppekreftene ble utviklet av den israelske vitenskapsmannen Amotz Zahavi, som har studert den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen i omlag 40 år. Inn- og utgruppestrategier er deler av handikapprinsippet, et begrep lansert av Zahavi på 70-tallet, og som forklarer den seksuelle seleksjonen. Handikapprinsippet er i dag allment akseptert innenfor evolusjonsvitenskapen. I motsetning til andre dyr kan mennesker velge mellom både inn- og utgruppestrategier, avhengig av kontekst, noe som gjør mennesket unikt. Innenfor inngruppa oppnår man status og aksept gjennom sjenerøsitet, samarbeidsvilje, offervilje, ved å ta parti for de svake etc. I studiet av araberskriketrosten ser man dette ved at det er konkurranse om de mest utsatte vaktpostene, troster av høyere rang tvangsforer de med lavere rang for å vise overskudd, kort sagt å vise at du er et dyktig flokkmedlem. Mennesker har naturligvis mer subtile inngruppestrategier.

De australske gartnerfuglene, også kalt ”jålefugler”, er utmerkede for å illustrere utgruppestrategier. Navnet gartner bærer de med rette, da de ”kultiverer" dekorative planter for å tiltrekke partnere. Gartnerne utgjør en egen fuglefamilie, Ptilonorhynchidae, med rundt 20 arter. Disse fuglene er velkjente for den spesielle kurtiseatferden, hvor hannen lager en form for portal og gjerne pynter med fargete steiner (eller plast- eller glassbiter). Grågartneren har til og med utviklet en slags optisk illusjon, som får ham til å virke større enn han i virkelighjeten er.

Det er akkurat de samme strategiene mennesker benytter seg av når de bygger store eneboliger, gjerne med søyler og ruvende arker som kan lede tankene mot langt større byggverk, som templer og slott. En menneskelig form for ”optisk” illusjon. Eller sportsbilen i garasjen, også kalt ”penisforlenger”. Slike strategier dominerer i utgruppe-settinger, som i et typisk norsk boligfelt.

Kilde: Bioman.no

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se illustrasjon av Bogard over).

I naturen følger alt fra vassdrag til sosiale strukturer hos flokkdyr en fraktal fordelingsstruktur, hvilket vil si at de repeterer de samme proporsjonene eller mønstrene i et skaleringshierarki. Romanesco brokkoli er kjent for å ha en perfekt fraktal struktur.

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.

Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur, fordi den bygges nedenfra og opp. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

For videre lesning oppfordres om å gå inn på nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.