- Bedehuset nærmer seg kultstatus. Artikkel i VL. I VD her.
Dypøkologien er også mye studert av norskamerikanere, og det skal snart utgis et storverk om Sigmund Kvaløy Setreng i Kanada. Tenk hvilket markedsføringspotensial det ville vært for Toten å koblet elvebruket Grythengen opp mot elvemennesket Setreng, hvor hans filosofi ble realisert i praksis. Han som tråkket sine ungdomssko i Øverskreien.
Kombinasjonen Setreng og totenåsens apostel ville blitt dynamitt. Vi ville blitt kjent i hele det norskamerikanske miljøet, vi ville blitt laget reportasjer om i Washington Post, vi ville blitt omtalt i Lonely Planet som et 5-stjerners reisemål.
Men dere har forskuslet alt! Dere er visjonsløse! Jeg vil si det så sterkt at totningene mangler selvrespekt!
See this photo reportage in a larger size at Holmstad Gallery.
Ungdommene på Skjærgårds, snakket om retro-stil og vintage. Når bedehusene står tomme eller er i ferd med å bli solgt, blir interiøret og den gamle kulturen en del av det kollektive minnet. Det er med på å fortelle historien om hvordan et lokalsamfunn var.Grenda mi var kjernen i en helt unik bedehuskultur rundt Totenåsen, hvor Totenåsens apostel holdt til. Kronborgsætergrenda kunne vært på full fart mot kultstatus nå! Vi kunne satt grenda på norgeskartet, ja på verdenskartet. Sist måned har PermaLiv hatt 33513 sidevisninger fra USA, dette er norskamerikanere som er interessert i røttene sine. Google Translate oversetter automatisk norsk til engelsk meget bra i Blogger, så de kan forstå hva jeg skriver. Dette er en svært liten blogg. Hva er det ikke totningene har gått glipp av?
 |
| Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, i sine unge år. Jeg har nettopp fått i hende et eksemplar av Fellesmisjonens 100-års jubileumsbok, og kan her se at Dahl var en svært kraftig og bredskuldret fyr. Det er derfor ingen tvil om at det var han som med rå muskelkraft opparbeidet Nygardseterdammen i Olterudelva, slik jeg har skrevet om det i artikkelen Vår rurale arv. I Dahl fant vi alle egenskapene fra vårt lands storhetstid i en og samme person. Han var småbrukeren som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk, han var inkarnasjonen av Isak Sellanraa. Han var vandringsmannen som fant lykke og hell og vant hele Totenåsen for sine føtter, lik Espen Askeladden. Men fremfor alt var han symbolet på de norske grendenes storhetstid, hvorav grenda hans, Kronborgsætergrenda, var av det ypperste av norsk grendekultur! Nå har det gått med de norske grender som med de norske tettsteder, de har blitt en del av vår nasjons tragedier, hvorav grenda mi er av de som har falt dypest. Var Dahl kommet tilbake til grenda si i dag ville hann satt Pris Herren på hylla, funnet fram Klagesangene og kledd seg i askestrie. |
 |
| Sigmund Kvaløy Setreng var også Øverskreiing i sine ungdoms år, men viselig nok har han forsøkt å skjule sin tilknytning til Toten i sitt ettermæle. Nå feires han som en helt i Nord-Amerika, men på Toten er han glemt. Hadde totningene ønsket seg litt goodwill ville de gjort elvebruket Grythengen til inkarnasjonen av elvemennesket Setreng, hvor hans filosofi ble realisert i praksis. Men totningene hater økofilosofien, og ser derfor heller at Grythengen omforvandles til et trofe for Servoglobus. FOTO: JENS PETTER SØRAA |
Men dere har forskuslet alt! Dere er visjonsløse! Jeg vil si det så sterkt at totningene mangler selvrespekt!
 | |
| Skreiens bedehus ble satt opp av min oldefar og totenåsens apostel i fellesskap. Merk at bekkekløfta foran bedehuset er fylt igjen av stein fra den nye gangvegen. Nok en bekreftelse på totningenes likegyldighet til historien. Denne bekken markerer skillet mellom Hoff og Balke sogn, og bedehuset ble naturligvis plassert øst for denne for å markere tilhørighet til Balke kirke og Skreia. Dette bedehuset var sentrum for Fellesmisjonen, her talte totenåsens apostel til sine sambygdinger, det var her han var hjemme. Bedehuset skulle vært ivaretatt som en del av aksen Skreiens bedehus, grendeportalen Grythengen, storgarden Holmstad hvor vekkelsen på Toten startet, Holmstadengen hvor Dahl hadde sitt småbruk av nasjonal klasse, hvoretter det hele koblet seg opp til Dahlsleden, i fotefarene til totenåsens apostel til vennesamfunnene rundt Totenåsen. All denne identiteten har dere gitt slipp på. Ja, det virker på meg som om dere ønsker å utradere ALLE spor etter denne identiteten, denne kulturen, unik i verdensmålestokk. Som om dere fryder dere over å dra herr Fossemøllens øyensten så langt ned i søla som det er mulig å komme. Som om dere var en ødeleggelseskult! |
Så hva er forskjellen på ungdommene på Skjærgårds og Bjørn Eidsvåg som står på scenen i Oslo? To ulike generasjoner som bearbeider en definerende kultur. Som forskeren peker på, ungdommens forhold til bedehuset var mye mer konfliktfylt for 20-30 år siden. Det bedehuset Eidsvåg portretterer er fra en tid med store generasjonsmotsetninger, ikke bare på bedehuset. Han var en «bondestudent» med langt hår som møtte likesinnede på Menighetsfakultetet. Den gangen avstanden mellom lavkirkelig og høykirkelig, bygd og by, arbeider og akademiker var større enn i dag.
De unge kan synge bedehussanger av full hals fordi det vekker følelser fra en svunnen tid, av noe autentisk og sterkt. Når Eidsvåg inviterer publikum til allsang, er det med litt mer ironi og konfrontasjon. Eidsvåg opponerer mot, og er dermed på et vis bærer av en kultur og en kulturkamp de unge ikke kjenner.
I et sekularisert og postmoderne samfunn fyller vi symboler og ytre tegn med nytt innhold. Vi leker oss med bruddstykker av noe som en gang hadde sterk symbolsk betydning, men som med vår relativistiske innstilling ikke lenger peker tilbake til noe. På nettportalen Finn finner man mange gamle Jesusbilder til salgs. Ytre sett er det bedehus-kitsch . Samtidig er disse bildene, med Jesus med hyrdestav i den ene hånden og et lam i den andre, et minne om og en kommentar til bedehusfolkets sterke og følelsesmessige forhold til Jesus. Det reflekterer mye av kjernen i bedehusbevegelsen. En kjerne moderne mennesker kan la seg fascinere av.
Eidsvåg blir med sin forestilling en predikant som forteller den unge generasjonen at det ikke er så enkelt som å leke seg med bedehus-kitsch. Han vil ikke la dem gi slipp på historien, og selv om forestillingen sårer har den også en misjon. For bedehuset er ikke bare et mikrokosmos av norsk kultur. Bedehuskulturen ligger latent i hver enkelt av oss. Den representerer vår hang til å moralisere, stemple og fryse ut. Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet.
 |
| Om Skreiens bedehus fra fellesmisjonsboka: "Som nevnt ble møtene holdt i heimene det første tiåret i foreningens virke. Det ble ofte trangt om plassen, da de fleste husene ikke var så store (da var de fleste husene små med mange mennesker, nå er de gigantiske realiseringer av "the American Dream" med få mennesker, og ingen husmøter). Spørsmålet om et bedehus i Skreien dukket naturlig opp. Og tanken ble realisert allerede i 1899. Da var det at kjøpmann Per Holmstad gav til misjonsforeningen en stuebygning på Holmstad som han og hans kone Helene bodde i. Huset ble flyttet og reist på ny der det nå står. Tomten ble i realiteten gitt til foreningen av grunneieren Nils Røndningsby. I skjøtet står det - symbolsk - kjøpesum kr. 40,-. Huset ble restaurert i 1938. Salen ble snudd. Det ble ny oppgang og garderobe i første etasje." --------------- "Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet." Særlig den første tiden, da Dahl stod på prekestolen, var det nok særlig disse tre ordene varme, fellesskap og inderlighet, som representerte bedehuskulturen rundt Totenåsen. For som det står i lokalhistorie-wikien: "Det som karakteriserte både Dahl og Treider var at de regnet seg som lutheranere, men ikke ønsket å bære noen "luthersk etikett". Dahl var en såkalt rosenianer, som støttet den svenske vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius (1816-1868). Han kom over C.O. Rosenius' skrifter da han var skomakerlærling i Oslo. Haugianerne kritiserte den rosenianske strømningen for å "gjøre veien til himmelen så brei at en kan både ride og kjøre, men skal en frykte og elske Gud må en bruke beina." I kritikken av Dahl kunne neppe noen ord falt mer på steingrunn. Han, skomakerlærlingen, som vandret trofast rundt Totenåsen år etter år, for å pleie alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar. Hadde haugianerne rett i sin kritikk var det da neppe noen som fryktet Gud slik som Totenåsens apostel. --------------- Merk den massive asfalteringen. Utvidelsen av vegen til en lite koselig anti-grendeveg skjedde etter vedvarende press fra nå nedlagte Solhaug trevare. Deretter fikk man en svært bred sykkelveg tilpasset de nye gigant-traktorene til småbøndene i Øverskreien, slik at de kan rydde den med snøfreserne sine. Disse traktorene er på størrelse med en skurtresker i gamledager. I min barndom var det fremdeles trygt å gå etter vegen, hvor vi fikk sitte på med sleden til Johan Vestby hjem fra skolen, etter at han hadde vært et ærend nede på Skreia med hesten. Tenk at det i denne grenda, hvor man for noen tiår siden lystig gikk over på besøk hos vennesamfunnene i Hurdal og Kolbu, som om det var en liten søndagstur, nå knappest finnes gående mennesker, annet enn noen få skolebarn. Disse menneskene ville man nok aldri fått inn på bedehuset igjen. Nei, man måtte ha bygget et kjøpesenter for dem, slik de har gjort det på Straume. Jeg kan knappest forestille meg noe mer ynkelig og patetisk enn de nye kjøpesenterkristne! |
 |
| Var det ikke for M.J. Dahl ville neppe Knut Anders Sørum stått i Stjernekamp i dag. I likhet med Sørum var Totenåsens apostel svært glad i sang og musikk, og det var denne tradisjonen Sørum ble født inn i på Skreiens bedehus. Min far, selvlært trekkspiller og fast deltaker i fellesmisjonsmusikken siden han fylte 12 år, ble skuffet over hvor liten plass den rike musikktradisjonen ble viet i jubileumsboka for Fellesmisjonen. Her var mange dyktige musikere og sangere som ikke ble nevnt! Var Knut Anders født 100 år tidligere ville han nok turnert sammen med Magnus på hans ferder rundt Totenåsen. Hvor gjerne skulle jeg ikke ha hørt Sørums tenor sammen med Dahls dype basstemme, syngende sammen fra Pris Herren! Foto: Birgit Solhaug |
 |
| Med Guds ord blant hverdagsmennesker : Fellesmisjonen 100 år : 1899-1999. Wikimedia. |
 |
| Hjemmet til Magnus Johansen Dahl i Holmstadengen forfaller i stillhet. Her, hvor den fremste representanten for norsk grendekultur levde størstedelen av sitt liv. Her, hvor han vant Landbruksselskapets pris for sitt gode jordbruk, den gang agrikultur fremdeles var kultur og ikke redusert til en industriell prosess. Ingen fra Toten har gitt meg kreditt for at jeg denne sommeren har forsøkt å vekke til live minnene fra vår stolte arv. Derimot har jeg blitt oppringt av ei utenbygds fra som hadde kommet over Fellesmisjonsboka på et bruktmarked, og sett mine fotografier fra Holmstadengen. Hun var en dyktig akvarellkunstner og ønsket å få vite hvor stedet ligger, for å få det ned på lerretet i lystige akvarellfarger. Ja, intet kan vel passe bedre enn muntre pastellfarger for dette stedet. Det var en lykkelig tid, Dahl forkynte et lykkens budskap, den gang mennesket fremdeles hørte til et sted. --------------- De subeksurbane bunkerne rundt Grythengen, den første av de to engene etter Kronborgsætergrenda, grendeportalen, elvebruket framfor noen, burde vært resirkulert i ei grendeklynge rundt Holmstadengen, som vokterne av arven etter Dahl. Slik kunne jeg og mine etterkommere gjennoppta vår misjon som vokterne av herr Fossemøllens øyensten. Slik kunne grenda mi virkelig oppnådd kultstatus! |
 |
| Grythengen var den første av de to engene etter grenda mi, stedet skulle i dag stått som en stolt grendeportal, men ble ofret til Servoglobus, som er vår nye gudinne. Aldri vil jeg kunne tilgi totningene for den skjebnen de skjenket herr Fossemøllens øyensten! Om Even Helmer Holmstad i fellesmisjonsboka: "(Even) Helmer Holmstad (1874-1943), Østre Toten, var gårdbruker av yrke og drev Grythengen i Skreien. Han ble omvendt under M. J. Dahls vekkelse like etter 1890, og fikk en lang tjeneste i Fellesmisjonen. Allerede i 1912 kom han med i styret og fikk også vervet som kasserer. Begge disse oppgavene skjøttet han med trofasthet i omtrent 30 år. Ellers var han også formann i Skreiens misjonsforening, og sammen med sin kone Otilie hadde han et hjem der både predikanter og andre troende venner alltid var velkomne." Det bør være unødvendig å si at det var et nært og spesielt forhold mellom min oldefar og Totenåsens apostel. |
Bildeserie som viser hvorfor elvestedet Grythengen skulle stått som den fysiske realiseringen av Øverskreiingen og elvemennesket Sigmund Kvaløy Setrengs økofilosofi
See this photo reportage in a larger size at Holmstad Gallery.
 |
| Et siste bilde av Grythengen før teknokratene kommer med pumpehuset sitt. Hvem vil med hånda på hjertet proklamere at det her vil bli vakrere med et pumpehus? Fra låve til pumpehus. Pumpehuset kommer ned mot krysset. Ovenfor her var vaskedammen, hvor damene vasket klær, og helt øverst hvor grunnmuren til låven og kjørbrua var, var brønnen. Ovenfor her gikk stien hvor Helmer Holmstad den eldre gikk ned dalsida til filosofibjørka si. Flickr. Wikimedia. |
 |
| Her gikk herr Fossemøllen og Helmer den eldre fra Grythengen ned til Olterudelva. I dag leder stien opp i ingenmannsland og har mistet sin mening, en av mange ugjerninger ved Grythengen. Rett ovenfor der stien kommer ned i dalen står bjørka Helmer fredet. Flickr. |
 |
| Tenk at den store herr Fossemøllen gikk her! Flickr. |
 |
| Bjørka min oldefar Helmer Holmstad fredet. Tenk hvor vidunderlig alt var på hans tid. Først gikk han forbi brønnen, som gav liv. Deretter ned stien fra Grythengen til Olterudelva, som bugnet av bekkeørret. Der stien kom ned stod denne bjørka, som var stor allerede på hans tid, og som han anså for hellig og befalte at ingen etterkommer skulle røre. Under denne bjørka satt min oldefar og filosoferte over livet, til elvas liflige toner. Seinere kom Valbydalen, hvor Roger Ruud debuterte innen hoppsporten som guttunge. Hoppbakken medførte et stygt inngrep i det hellige stedet omkring bjørka, men hun fikk heldigvis stå, selv om mang en hopper var på nippet til å gli inn i treet. Flickr. |
 |
| Telthuset til Fellesmisjonen står på grunnmuren til den første Solhaug trevare, og før dette stod trolig herr Fossemøllens mølle her. Flickr. |
 |
| Der skovljulet satt. Flickr. |
 |
| En mektig mur med vannkanal nedenfor skovljulet . Flickr. |
 |
| En gammel slåmaskin. Flickr. |
 |
| Her satt garantert min bestefar og kanskje min oldefar. Nå har skogsvaflene slått seg ned her, en favoritt for eldstejenta på tur. Flickr. |
 |
| Et melkespann fra Grythengen, som endte sine dager nede i dalen. Småbruket huset tre kyr. Flickr. |
 |
| Steinfyllinga hvor herr Fossemøllen og hans sønner kjørte 1400 hestelass med stein under rydding av vollen. Flickr. |
 |
| Kraftige granlegger, masse mat for trekryperne, som det er gode bestander av etter dalen. Flickr. |
 |
| Rådyrstien over der potetåkeren til Per Post en gang lå. Han levde før min far ble født, den gang Grythengen var en husmannsplass under Grythe. Far vet ikke hvor han bodde, men navnet indikerer at han arbeidet som postbud. Flickr. |
 |
| Steingjerdet Per Post la opp helt nederst i Grythengen, som seinere ble grensegjerde da stedet ble frigitt som husmannsplass. Flickr. |
 |
| I denne dammen ville ved min tilsynekomst bekkeørreten pilt i alle retninger i min barndom. Grunnet massiv grøfting oppe på Totenåsen er nå ørreten borte. Flickr. |
 |
| Det er tett mellom steinene i herr Fossemøllens ruindam, som gav kraft til skovlhjulet. Nesten som om mayaene skulle ha bygget den. Flickr. |
 |
Fjorårets bilde av ruindammen, da dagens bilde ikke ble helt vellykket. |
 |
| I dag får de subeksurbane kraften fra høgspentnettet, som flere steder krysser Olteruddalen, og under de fleste av disse krysningspunktene har det gått jordras. Grythengen er stygt herjet av en rekke høgspenttraseer, en svært urettferdig skjebne, da stedet har massevis av kraft til eget bruk fra elva, sola og skogen. Flickr. |
 |
| Det gamle elveløpet til Olterudelva øverst i Grythengen. Flickr. |
 |
| Vintereplene i hagen ved Grythengen er modne nå, de er ikke så søte som de andre eplene, men har bedre holdbarhet. Da vi var barn pakket vi dem i papir og lagret dem kjølig, slik at de holdt seg helt til jul. Flickr. |
 |
| Ofte har jeg mareritt fra Grythengen. Mitt siste mareritt var at herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter var forsvunnet i et lite mørkt hull i berget under Grythengen, hvor jeg ropte inn, men måtte innse at hun var borte for alltid. Heldigvis våknet jeg og innså at hun lå ved min side, men fra Grythengens kjød er hun borte for alltid, forsvunnet i et mørkt hull av heslighet, kjennetegnet ved vår tid, hvor intet er hellig, hvor vi arbeider dag og natt for å kutte røttene til historien og landskapet. Flickr. |